Ibsen, Henrik

Erik Henning Edvardsen, daglig leder ved Ibsen-museet i Oslo, og Nebojsa Matic, konsulent ved Senteret for Ibsen-forskning (Universitetet i Oslo), svarer på Ibsens vegne.

Slik ble Henrik Ibsen forfatter:

- Henrik Ibsens første bestemmelse var å bli kunstmaler, men han gjorde seg også bemerket som karikaturtegner. Ofte fulgte det små bitende epigrammer med tegningene. Ibsen tilhørte alt mens han bodde i Skien en liten krets av jevnaldrende gutter som syslet med poesi. Allerede her må han ha skilt seg ut som smaksdommer. Da han var apotekerlærling i Grimstad, spurte han en av kameratene hvordan det gikk med poesien til en annen kamerat, og ba ham om å sende et dikt «...for at jeg kan see om han har gjordt noen Fremgang».

Spontane slengevers, parodiske sanger og hele tegneserier med nidvers utgjorde Ibsens litterære virksomhet i den tidligste Grimstad-tiden. Dessverre har nesten alle originale aktstykker gått tapt, men diktet om Sigurd von Finckelbeck (med Ibsens for aneldningen døddrukne kamerat Sigurd Ørbech som modell) er bevart.(Edvardsen)

- Henrik Ibsen begynte for alvor å skrive som 19-åring, da han jobbet som apotekerlærling i Grimstad og forberedte seg til artium, og huskes som en ivrig debattant med sans for motsigelser, og som en flink versmaker. Han begynte med dikt, og var inspirert av 1848-opprøret i Europa. I løpet av tre måneder i 1849, skrev han sitt første drama Catilina. Han skrev om natten, da han var fri fra apotek-pliktene, og sier selv ... Jeg tror at dette er den ubevidste årsag til at nesten hele stykkets handling foregår ved nattetid Catilina ble med det første refusert både som teater og som bok, og kom endelig på prent i egen regi, under pseudonymet Brynjolf Bjarme i Christiania i 1850, og vakte en viss oppsikt og omtale i avisene. Refusering, denne gangen og senere, virket ikke demoraliserende på Ibsen. Han ville bli dikter, og var sikker i sin sak. Han hadde ellers planer om bli kunstmaler, og livnærte seg som illustratør for en kort periode; etterhvert konsentrerte han seg om skrivingen, og hadde aldri uttrykt tvil om hvorvidt han var kallet for det.(Matic)

Ibsens beste leseropplevelser og litterære forbilder:

- Hva gjelder Ibsens literære forbilder og hans lesning, så har han selv vært nokså hemmelighetsfull omkring dette. Han uttalte seg sjelden om andres verk, og var ofte på banen for å avkrefte påstander om innflytelse. Han nektet for å ha lånt fra andre, og definerer sitt verk som «opstået indenfra».

Shakespeare måtte ha vært også Ibsens inspirasjon og forbilde, strukturen i enkelte av Ibsens historiske skuespill tyder på dette (Kongsemnerne, Hærmendene paa Helgeland) Dessuten var Shakespeare lett tilgjengelig, og høyt aktet. Ellers gjorde Georg Brandes' «Hovedstrømninger i den 19. Aarhundredes europæiske litteratur» et meget positivt inntrykk. Sannsynligvis utøvde også Hebbels «Ein Wort über das Drama» og H. Hettners «Das moderne Drama», samtidsverk innen dramateori, en viss påvirkning.

Som ung teatermann fikk Ibsen se mye bra teater i Københaven, Berlin og Dresden i løpet av en studiereise og opplevde, blant andre, datidens nordiske dramatikerstørrelser J. L. Heiberg og Oehlenschläger på scenen. Denne reisen ut til den store verden gjorde stort inntrykk på Ibsen, og det han opplevde på disse scener (spesielt i Kbh.) var en inspirasjon i hans senere teaterpraktiske arbeid.

Man er ellers slett ikke sikker på om Ibsen var en ivrig bokleser; han omtaler andres bøker altfor sjelden. Likeledes fant man en del uoppskårne bøker i hans bibliotek, så denne er ikke fult så veiledende. Derimot slukte han aviser på flere språk, og fant mye stoff i dem som han brukte i sitt arbeid (En folkefiende, Et dukkehjem). Han mente også at aviser var samfunnets viktigste speilbilde.

Ibsens aller beste leseropplevelse? Kanskje Harrison's history of London, en billedbok som fascinerte unggutten Henrik i Skien. Boken var visst et flott verk full av illustrasjoner, og Ibsen hadde den på lån. Ekkoet av denne første bibliofile opplevelsen dukker opp mange år senere i Vildanden: lille Hedvigs yndlingslesning er nettopp denne boken.

Ellers var Bibelen Ibsens livslange lektyre. Han gikk ikke til kirken, man han leste sin bibel. I arbeidsrommet hans i Arbiensgate var Bibelen som oftest den eneste boken å finne; og til sine forbausende gjester, som ventet seg ikke en bibel på lesebordet til en fritenker, forklarte Ibsen at han leste i den på grunn av Bokens konsise og uttrykksfulle språk. (Matic)

- Mauritz Hansens noveller var en inspirasjonskilde for den unge Ibsen. Det er påstått, sannsynligvis med rette, at Ibsen utviklet sin retrospektive teknikk etter Mauritz Hansens kriminalromaner. Hos Ibsen framsto denne teknikken som et dramaturgisk grep for å komprimere og sammenpresse handlingsgangen.

I ungdommen leste Ibsen Søren Kierkegarard, men denne innflytelsen søkte Ibsen selv å bagatellisere. Da anmelderne påpekte slektskap mellom «Brand» og «Enten-eller» svarte Ibsen at han «kun har læst lidet og forstaaet endnu mindre» av dette verket.

Ibsen utviste inngående kjennskap til Holbergs komedier, leste Goethe, holdt foredrag om William Shakespeare og forholdt seg sympatisk til Adam Oehlenschläger. Dessuten var mye av hans ungdomsdiktning sterkt påvirket av Andreas Fayes «Norske Sagn» og M.B. Landstads «Norske Folkeviser».(Edvardsen)

Slik likte Ibsen å jobbe:

- Ibsen holdt på å gå til grunne i alkohol, fattigdom og motløshet. Ibsen skrev leilighetsdikt, tegnet og malte, men det var vanskelig å samle seg om noe større. Da var det at hustruen Suzannah tok affære. Hun forbød ham å male bilder, nå måtte han konsentrere seg om det han hadde talent for: dramatisk diktning.

Senere, da Ibsen var blitt en gammel mann, klaget han over at han ikke kunne skrive under falsk belysning. Bokmanuskriptene ble derfor til om sommeren mens sola sto høyt på himmelen. Selv om han var grytidlig oppe om morgenen, var det ikke alltid så lett å sette i gang. Suzannah bestemte da at han hadde vær så god å sette seg ved skrivebordet på slaget ni, ellers ble det ingen tur ut klokka halv tolv. Og med lommeuret foran seg la Ibsen fra seg pennen på slaget halv tolv hver eneste dag, selv om han var midt i en setning («det er lettere at ta det op igjen om man slutter af midt i en tankerekke», unnskyldte han seg). Og herfra stammer dikterens velkjente punktlighet. Hver dag kom han trippende i sorte, høyhælte sko langs Karl Johan i retning Grand Café, hvor han leste utenlandske aviser og drakk en seidel spesialimportert Spatenbräu. Så bar det tilbake til Arbins gate 1, hvor han rettet opp alle galskaper og fadeser fra dagens første økt. Han lurte seg til noen minutter på sofaen før han satte seg til skrivebordet.

Om kvelden la han seg allerede klokka 19, etter å ha sittet sammen med Suzannah i biblioteket. To timer senere våknet han og fikk servert kveldsmaten inn til seg på soverommet. Døgnrytmen var like regelmessig som utgivelsene av samtidsdramaene. Annethvert år før jul forelå en ny tittel, inntil han i mars 1900 ble rammet av slag.(Edvardsen)

- Ibsen skrev i femti år; hans arbeidsvaner varierte følgelig. I siste halvdel av karrieren, etter å ha blitt en anerkjent dikter, la han til en fast arbeidsrutine. Han skrev om sommeren, redigerte så om høsten, og publiserte like før jul for å rekke julesalget. Deretter tok han ett-års pause (med visse unntak).Ellers jobbet han så å si hele tiden; hans mange og lange spaserturer var tenke- og grubleturer. Overalt hvor han befant seg, observerte og lyttet han.

«Å dikte, det er å se,» var hans credo, og dette utsagnet hadde også en bokstavelig betydning. Han brukte alt han kom over i oppbygningen av sine dramatiske personer; flere av sine bekjente misbrukte han ved å ha dem nær seg i perioder for da å kunne bruke deres særegne være- og talemåter i sitt arbeid.

Under Italia-oppholdet jobbet han til tider på døgnet da alle andre tok siesta: han trivdes i varmen.

Han var pedantisk, og hadde en pen skrift. Han brukte blekkpenn, og kunne røke en sigar mens han jobbet. Han jobbet best i dagslyset, og ble aldri vant til kunstig belysning. Og han hadde amuletter, en slags inspirasjonsfremkallere, på skrivebordet: I Italia var det en levende skorpion i et ølglass; eller små troll- og djevlefigurer, og en ape som spilte på gitar. (Matic)

(Dagbladet.no 11.05.1998)