Ibsen i frie tøyler

Kortversjonen av Ibsens skuddrama «Hedda Gabler» utspilles på tom scene. Saloondører svinger skjebnesvangert til country & western-musikk. Spenningen stiger. Så smeller det! Bare så synd at det ikke var instruktøren som falt for eget regigrep.

For denne teaterleken med det opprørske diktergeni og hans selvhøytidelige tilbedere i sal og på scene, på talerstol og i lesesal har alle forutsetninger for å bli en virkelig livsfarlig latterbombe. Altså i utgangspunktet, på papiret.

Ertelyst

Bjørg Vindsetmo lar en forstokket dr.philos. Fuglesang, professor ved Institutt for Ibsenforskning ved Universitetet i Oslo, villede oss gjennom dikterens livsverk med lysbilder, pekestokk, hemningsløse skuespillere og en fiks idé om døras grunnleggende betydning i alt drama. Med ekte ertelyst, nådeløs eleganse i kortslutningene og med stor sans for den helt konsekvente, men like fullt totalt absurde professorale logikk - overrekker hun teatret en «Instant Ibsen» på sølvfat. Teksten er vidunderlig vittig - og vidunderlig avslørende. Som Ibsen selv sa: «Fruentimmer, ser De - har i visse ting en forbandet fin sporsans.»

Men ikke alle. Riksteatersjef Bente Erichsen må ha hatt «huet under armen og armen i bind» når hun har gitt nettopp instruktøren Kenneth Dean frie tøyler til å gyve løs på dette stoffet. Med sitt såkalte «fysiske teaterspråk» klasker han til med groteske, teatralske tablåer. Fysiske uttrykk fra en scene fordrer presisjon og musikalitet, i hvert fall lydhørhet. Deans kvasikoreografi er uten gehør, påfunnene for ofte uten tanke. Hovedrollen her er faktisk ikke instruktørens, men Terje Ranes' som professoren. At Ranes på sin side er fullstendig feilplassert og mangler både teknikk og autoritet, endrer ikke saken, men er nok en ufattelig kunstnerisk feilvurdering av teatersjefen.

Primadonna

Den som forstår at enhver karikatur må inneholde en komprimert karakter, det er Janny Hoff Brekke. Hun er kveldens overstadig feterte primadonna Hjørdis Fosswinchel, som for anledningen har revet seg løs fra Nationaltheatret (klar for comeback i morgen?). Med en instruktør voksen for oppgaven, ville hun vært strålende.

På Riksteatret overstråler hun i hvert fall alt og alle med talentets rett.
Scenografi, kostymer, masker og parykker (Sissel Hamre, Anette Werenskjold og Line Hvalbye Grønli) har mye å by på. Det er ikke deres skyld at instruktøren er umettelig.

Bak alt dette brølende ibsceneri sitter Ibsen like trygg i sine egne kulisser og ler stille - og sist.

TEATER
Albert Camus:
«Den fremmede»
Rogaland Teater