Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ibsen og Det tredje rike

Ibsen- Hitler-forbindelsen er verken usannsynlig, konstruert eller en gimmick for å få oppmerksomhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HITLER OG IBSEN: Tydelige spor etter tre Ibsen-stykker er beviselig og markant til stede i skriftene og de transkriberte ytringene til Adolf Hitler. Men professor Uwe Englert tar avstand fra dette. Han er teaterhistoriker og forfatter av «Magus und Rechenmeister: Henrik Ibsens Werk auf den Bühnen des Dritten Reiches». Ettersom dr. Englert fokuserte smalt på scenen, har forskningen hans oversett nazilederens private fascinasjon for utvalgte Ibsen-stykker. Andre Ibsen- og Hitler-forskere har vedgått at sporene etter Ibsen finnes. Joan Templeton, president for Ibsen Society of America, skrev dette til meg: «Jeg synes dette er ekstremt interessant, til og med fengslende. Du har overbevist meg om at Hitler stjal fra En folkefiende.» Hitlers biograf, Ian Kershaw, kalte funnet «fascinerende» og «et utmerket detektivarbeid» i et brev til meg. Professor Hans Frederik Dahl ved Universitetet i Oslo skrev i Dagbladet: «Grundigere enn noen før ham har Steven Sage gått igjennom materialet rundt den unge Hitler og hans litterære forbilder. Hans arbeid rommer mengder av nytt stoff, og trekker slutninger i mange retninger. De vil bli diskutert i tidene som kommer. At det forelå en reell linje av påvirkning mellom Ibsen og den unge Hitler, står imidlertid for meg som utenfor tvil.»

HITLER SKREV kapittel tre i «Mein Kampf» mens han satt i fengsel i 1924 for å ha medvirket i ølhallopprøret. Han hadde behov for å forsvare seg, akkurat som dr. Stockmann hadde gjort i akt IV i Ibsen-stykket, da medborgerne kalte ham en folkefiende. Stockmann, inspiserende lege ved det lokale badet, hadde oppdaget at vannet var forurenset av bakterier. Både Stockmann og Hitler kalte seg vitenskapelig orienterte fritenkere. Begge var forkjempere for et aristokrati av åndelige begavelser. Begge forkastet pøbelvelde og begge angrep pressen. Stockmann la særlig skylden på byfogden. Det samme gjorde Hitler, men underlig løsrevet fra sammenhengen. Stockmann sporet bakteriekilden til et garveri, Hilter baktalte «lærhandlere». Dette er verre enn merkelig, det er bisart. Manuset til «Ein Volksfeind» gir oss forklaringen. Hva er oddsene for at disse samme ideene og nøkkelordene tilfeldigvis også skulle finnes hos Hitler? Omtrent null.Dessuten er det beviselig ut fra Hitlers taler at en mellomliggende kilde foranlediget at han tok Stockmanns tale som modell. Kilden var en pamflett, «Folkfienden», av svensken Per Hallström. Den ble publisert på tysk av Hugo Bruckmann, en tidlig støttespiller for nazistpartiet. Professor Englert velger å overse dette i artikkelen sin. Englert stadfester korrekt at Stockmann aldri nevnte jøder. Den gode doktoren advarte byen sin mot bakterier. Det samme gjorde Hitler, som stadig betegnet jøder som bakterier, basiller, mikrober, virus etc. Hitler tilpasset Ibsen-stykket til en tradisjon for å kalle jøder bakterier. Det er poenget. Og han var konsekvent. Parafraseringen av akt IV 8. februar 1942 tar opp tråden nesten der han slapp den i «Mein Kampf», 18 år tidligere.

UWE ENGLERT skriver at Ibsen and Hitler hovedsakelig handler om «Ein Volksfeind». Feil. Bare ett kapittel fokuserer på dette stykket, mens 17 kapitler tar for seg hva Hitler tok fra «Kaiser und Galiläer». Dette stykket betydde mye mer. Eposet om Julian, den frafalne kristne, var i Hitlers tanker i svært lang tid, fra så tidlig som 1908. En klar parafrase fra del to, akt III dukker opp i en nedtegnelse av bemerkninger fra Hitler til en rådgiver 26. september 1931. Det er så gjort nedtegnelser av Hitler som lovpriser Julian som sin rollemodell to ganger, sent i oktober 1941 og så igjen 27. januar 1942. Hva var det så der Führer leste for å holde Julian så friskt i minnet? Minst fire parafraserte metaforer, alle karakteristiske for del to av manuset, dukker opp i nedtegnelsene av Hitler-utsagn til nazistkolleger 18.desember 1941, så igjen 27. januar 1942 og deretter en måned senere, 27. februar.Men innflytelsen «Kaiser und Galiläer» hadde på Hitler strakk seg langt lenger enn til bare ord. Omtrent 20 episoder og hendelser fra dramaet ble utspilt på ny i parallelle gjerninger Hitler gjorde, og utspilt i samme rekkefølge som motstykkene i manuset. Dette mønsteret kan ikke være en tilfeldighet. Det er av denne grunn professor Robert A. Michael, forfatter av «Nazi-Deutsch, a Lexicon», sier seg enig i at dette dramaet gir en «gyllen nøkkel» til å forstå hvorfor Hitler gjorde som han gjorde.

HVORFOR VAR Hitler så besatt av dette stykket? Fordi det var en «profeti» for visse tyske kultister. Alfred Schuler var en av dem. Schuler var tilknyttet forleggeren Hugo Bruckmann, og foreleste om svastikaens kraft. Rolf Engert var en annen Ibsen-kultist. Engerts nære forbundsfelle, Silvio Gesell, forfattet en pamflett sammen med økonomteoretikeren Gottfried Feder, som hadde vært med på å lokke Hitler inn i nazistpartiet. Paul Schulze-Berghof var en annen Ibsen-kultist, som skrev Ibsens «,Kaiser und Galiläer, als Zeitsinnbild» i 1923, og pekte ut Hitler som den nye Julian, som skulle sette skuespillets budskap ut i livet. Uwe Englert nevner så vidt Schulze-Berghofs bok om Peer Gynt. Hadde han lest mer ville kanskje Englert selv fulgt tråden og oppdaget hvordan noen glemte kultisters skrifter hadde avgjørende innflytelse på den gale mannen som ble der Führer.Så langt tilbake som i 1961 kommenterte den anerkjente idéhistorikeren Fritz Stern Ibsens innflytelse på tyske «tredje riket»-teoretikere. Dette ble så gjort igjen av Michael Hesemann i «Hitlers Religion» (2004), som så vidt går glipp av elementene fra «Kaiser og Galiläer» i Hitlers løse snakk. Jeg kom fra et annet historiefelt, med et uhildet blikk, og fant uventet forbindelsen mens jeg forsket. Slik skjer oppdagelser - man ser etter én ting, men finner noe annet, noen ganger viktigere. Så kommer arbeidet med å finne ytterligere tekstlig bevis. Mønsteret blir tydelig.

IBSENS DRAMAER «forårsaket» ikke holocaust. Teaterentusiasten Hitler gjorde det. Men hans egne ord viser at han iscenesatte folkemordet med en forkvaklet lesning av Ibsen sterkt i tankene. Som historiker som studerer hendelser i den virkelige verden utenfor teateret, vil jeg med glede diskutere med Uwe Englert hvordan Adolf Hitler leste, adapterte og misbrukte skuespillene til Henrik Ibsen.