Ibsen og djevelen i kirketårnet

Grundig og ambisiøst om et selvsentrert geni.

BOK: Ivo de Figueiredo innleder sin biografi om Henrik Ibsen, «Henrik Ibsen - Mennesket», med en sceneanvisning. Liksom Ibsens stykker er forsynt med slike detaljerte beskrivelser av kulissene, skildrer de Figueiredo - i parentes og med kursiv skrift - Ibsens fødeby Skien. Alle hovedbolkene i boka har tittel etter Ibsens skiftende oppholdssteder - Skien, Grimstad, Christiania, Bergen, Christiania, Roma - men dette er det eneste stedet i teksten han benytter et slikt grep. Kanskje er dette en måte for biografen å signalisere sine egne, høye, litterære ambisjoner?Denne etterlikningen av Ibsens stil er inspirert av et notat Ibsen i 1881 skrev om sitt fødested og sine erindringer derfra. Trolig var skildringen ment som starten på en selvbiografi, men den ble aldri fullført. Her blir dette utkastet brukt til å gi anslaget for hele biografien.Figueiredo tolker Ibsens skisse, som er gjengitt i tilleggsmaterialet til boka, som en mytologisering. Skien blir et bilde av Ibsens univers, torget blir et kosmos som rommer kunnskap, fornuft, straff, åndelighet og kaos; i form av skole, administrasjon, gapestokk, kirke og naturens villskap utenfor det menneskebygde.Slik mener de Figueiredo at Ibsen betraktet tilværelsen. Barndomskildringen blir «et mytisk preludium til hans egen diktergjerning» - riktignok formulert i 1881, etter at dikterverket var mer enn godt i gang. Ibsen lar virkelighet og myte gli over i hverandre. I sin biografi forsøker Figueiredo å gjøre det samme.

HVA FORTELLER dette oss? Historikeren de Figueiredo er klar over at enhver biografi minner om en fiksjon. Forsøket på å skape orden i et levd liv kan nødvendigvis bare bli en av uendelig mange muligheter til å skildre dette livet. Faktagrunnlaget er «virkeligheten». Måten de historiske opplysningene brukes på, utgjør myten, altså det bildet biografen gir av dikterens betydning. Biografen tyder dikterens liv som et symbol, et bilde på noe større. Slik forsøker han å gjøre livet universelt og allmenngyldig. Samtidig gjør han det spesielt. Han forsøker å tyde dikterens gåte via den myten Ibsen skapte rundt seg selv.Ivo de Figueiredo finner en nøkkel allerede i den kortfattede skissen av Skien. Ibsen gjengir selv en mytisk overlevering. Han forteller historien om en hund, en svart puddel med glorøde øyne som skulle ha holdt til i kirketårnet, høyt over den hvite engelen som lyste nede i kirkerommet. Man hørte hunden bjeffe, men så den aldri. Bare en eneste gang hadde noen sett dens blikk, like etter at en vekter hadde ramlet ut av tårnet og slått seg i hjel. Ibsens forteller at han hadde sitt første minne nettopp fra den tårngluggen der puddelen skulle ha vist seg. Han var blitt tatt med opp dit av en barnepike. Han følte et merkelig fellesskap: «Jeg syntes at den glug ligesom særligt vedkom mig og kirkepuddelen.»Figueiredo kaster deg begjærlig over denne formuleringen. Han legger i den at Ibsen følte han hadde inngått en pakt med puddelen alias djevelen: «En pakt som gikk ut på at gutten skulle få seerens evne, dikterevnen, mot å oppgi uskyldstilstanden og tryggheten under engelens vinger.» Han skulle alltid siden «føle djevelens øyne i nakken».

ETTER DENNE varianten av Faust-motivet kan historien begynne. Figueiredos komponerer sin biografi slik nesten alle gode biografier er lagt opp; livet brettes ut kronologisk fra fødsel til død. Døden kommer riktignok ikke før i neste bind. Ingar Sletten Kolloen har vist veien med sine Hamsun-bøker; også Figueiredo har valgt å dele sitt prosjekt i to. Dette blir på godt og vondt. Det svulmende formatet tillater biografen å ese ut i detaljer og faktaopplysninger, mange av dem utdypet i et utmerket, delvis svært interessant noteapparat som bare i dette bindet fyller 75 sider. Figueiredo skriver inspirert og nysgjerrig om den unge Ibsen. Han pøser på med fakta, men stopper ofte opp og stiller spørsmål både til seg selv og leseren, en teknikk som virker medrivende. Biografens teori er at Ibsen var en dikter som ikke bare skrev stor litteratur, men som også skapte sin egen skjebne. Som Figueiredo formulerer det: «...han ville skape, og han ville skape seg selv.» Derfor er ikke biografen bare interessert i hvordan stykkene hadde et mulig utspring i dikterens liv, men også hvordan diktningen virker «tilbake på livet». Altså igjen dette mytiske; hva er det som gjør Ibsens liv både allment og enestående på samme tid? Hva ligger bak dikterbegavelsen? Et stort spørsmål som både Figueiredo og mange av hans forløpere har brukt hundrevis av sider til å finne et svar på.

DENNE BOKA tegner bildet av en mann som «ville være dikter og bare dikter». Han hadde et sterkt behov for «å være fri og uten forpliktelser for annet enn sitt eget kall». Derfor brøt han livet igjennom «nesten med ethvert skjebnefellesskap». Figueiredo mener driften etter å dikte var altoverskyggende. Det er blant annet denne trangen som får Ibsen til å bryte med barndomshjemmet (ikke bitterhet over farens konkurs). Det er derfor han vil ha så lite som mulig å gjøre med kvinnen han gjør gravid i Grimstad og sønnen han får med henne (ikke skjensel og forlegenhet). Det er besattheten av kunsten som får ham til å forlate Norge og bli borte i 27 år (ikke først og fremst skammen over økonomisk misere, rykter om fyll og problemer i stillingen som teatersjef i Bergen og Christiania).«Drømmen om å dikte og drømmen om å reise ut var én og samme sak,» skriver biografen. Direkte nye er ikke Figueiredos perspektiver, men de demper litt av martyr-imaget Ibsen har vært belastet med. Ibsen lider mindre i denne boka enn han pleier. Figueiredo lar de tragiske opplevelsene i ungdomsåra gjøre mindre inntrykk på Ibsen enn det som har vært vanlig.I tillegg forteller biografen kyndig og i overkant omstendelig om samfunnsutviklingen i Ibsens levetid; om påvirkningen fra 1848-revolusjonen, om utviklingen av den borgerlige offentlighet, om poetokratiets framvekst. Treffende kaller han Ibsen en «dikterborger»; en krass samfunnskritiker fanget i rollen som samfunnsstøtte, en slags statsfiende som mente at «kunstens frihet var statens forpliktelse», som Figueiredo uttrykker det. Biografen formulerer seg ofte godt, men iblant går det litt i ball, når han for eksempel slår fast at «sakte senker høstmørket seg over Christiania året 1851». Saktere enn ellers? Hva er dette for slags meteorologisk fenomen?

DE GÅTENE SOM stikker dypest, melder biografen pass overfor - for eksempel hva som ligger under Ibsens tilsynelatende uforsonlige holdning til faren og barndomshjemmet. Kjærlighetslivet til Ibsen blir også svært forsiktig berørt, men vi forstår at det skjedde noe spesielt da den kvinnekjære Ibsen traff sin Suzannah. Hun sto også ved hans side da han dro utenlands, og «alt han eide, var fremtiden».Ivo de Figueiredo skriver fargerikt om den tidligste delen av Italia-oppholdet og om Roma som fenomen og inspirasjonskilde. Denne første boka ender med forløsningen av Ibsens inntil da vektigste produksjoner, «Brand» og «Peer Gynt». Suksessen med «Brand» setter fart i Ibsens egen myteskapende virksomhet. Han blir profeten, sannsigeren, refseren - mer bevisst hvilken positur han skulle innta som dikterhøvding. Han «fornyer garderoben og griper barberhøvelen» med et mystisk «halvskjegg» som resultat. I tillegg var han «kranglevoren, ertende og provokativ», riktignok først og fremst i fylla. Akkurat det er han ikke alene om i norsk åndsliv.

DENNE FØRSTE BOK heter i all enkelhet «Mennesket» - En tittel langt over grensa til det opplagte. Vi er spent på tittelen på bind to. «Myten»? «Mesteren»? «Messias»? Eller hva med «Monsteret»?Hvor ble det for øvrig av djevelen i all den nøye dokumenterte historikken? Det får vi ikke vite i dette bindet. Mot slutten av boka er det ikke djevelen, men Roma som hadde «satt ham fri». Den dramatiske mytologiseringen i prologen får ingen litterær forløsning. Riktignok blir Ibsen inspirert til «Brand» «under Peterskirkens veldige kuppelhvelving», men der oppe fins ingen puddel med røde øyne. Det er mulig Ibsen kjenner djevelens blikk i nakken, men den onde nøler lenge med å innfri sine løfter. Først med «Brand» og «Peer Gynt» får Ibsen valuta for sin hardt prøvde sjel. Kompositorisk ville denne biografien stått seg på å fullføre bildet. Hvilken pris måtte Ibsen betale for sitt talent? Hvor mye var sjelen hans verd? Det får vi kanskje rede på i neste bind. Først når sfinxen trekker seg tilbake, blir han myte for alvor.