KRASS: Erna er ikke alene om å ha fløyel i munnen. Jens elsket kompromisser mer enn verdier. Gro talte i forvirrede og glatte tunger, skriver Per Fugelli .
Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
KRASS: Erna er ikke alene om å ha fløyel i munnen. Jens elsket kompromisser mer enn verdier. Gro talte i forvirrede og glatte tunger, skriver Per Fugelli . Foto: Frank Karlsen / DagbladetVis mer

Ibsen og velferdsstaten

Velferdsstaten er bygget med tre ord: Skape og dele. Dette motto er nå byttet ut med: Skrape og vinne. Vi danser rundt gullkalven i Norge nå, alene og redde, og roper: Mer til meg og mine.

Debattinnlegg

Noen tror at Ibsen bare arbeidet intrakranielt, med mennesket som 1-tall, at han ikke interesserte seg for summen av oss, samfunnet. Men påvirker du mennesket, forandrer du verden.

Er her kikkhull i himmelen? Jeg håper det, så Ibsen kan spionere på Norge nå - og smile.

Hvorfor?

Fordi Norge 100 år etter oppfyller hans drømmer. Alle hans millioner av ord samler seg og blir til gull ved to magneter:

- Vær deg selv

- Del makt

Henrik Ibsen eide seg selv. Han stjal mantra fra orakelet i Delphi: Gnoti seuthon, kjenn deg selv! Og fra Shakespeare: To thyne own self be true. Du skal lete etter ditt eget grunnstoff og være det, være Den nakne ape, uten livsløgn. Ekthet er adel. Du må ikke la deg legge i jern av andres forventninger. «Hva er lykken annet enn det å være i overensstemmelse med seg selv? Krever ørnen gullfjær? Ønsker løven klør av sølv?» Det gode liv finner vi ikke på Narrenes skip eller i Forfengelighetens fyrverkeri. Ibsen vil at mennesket skal leve ærlig og godta seg selv som medfødt feilvare.

Det vil glede Ibsen å se at Et dukkehjem er blitt til Den norske pyramide. 5 114 232 underlige, enestående mennesker bor på nå på toppen av Maslows behovspyramide, der hvor selvrealiseringen er. På 100 år har vi hatt en mektig sjelevandring:

Fra undertrykking til frihet.

Fra ydmykhet til stolthet.

Mennene får ikke programmere kvinnenes liv mer. De før fattige er i dag høvedsmenn, høvedskvinner i eget liv. Menneskene kan få leve trygge med den kjærligheten guder eller gener har gitt dem.

Samfunnets mål, sier John Stuart Mill, er å legge til rette for at mennesket kan drive «experiments in life». Den norske velferdsstaten er frihetens laboratorium.

Hmm, hmm, hmm … kan en stat være frihetens laboratorium?

Ja, sier Ibsen, for mennesket kan ikke være fritt, svevende som et 1-tall i det tomme rom. Ikke engang atomet er fritt. Det danser med elektroner og mesomer. Derfor må mennesket frihet oppstå i interaksjon - i flokken, i staten.

Og derfor lyder Ibsens andre ekko, det ruller som et ekko gjennom all hans diktning: Del makt!

Ja, Henrik, smil, igjen! For vi følger ditt bud - vi deler makt i Norge:

Vi skaper og deler makt mellom de fattige og de rike.

Vi deler makt på arbeidsplassen.

Vi deler makt mellom syke og friske.

Vi deler eiendomsrett til seg selv mellom mann og kvinne.

Nå; skal vi bare synge Gloria om Norge i 2014? Er himmelen blåblå og skyfri?

Nei, Henrik Ibsen, du kan smile, men som dikter er du et foransendt lyn, som varsler om torden som kan komme. Du er et teatermenneske med janusansikt som kan smile og fortvile.

Her er to dødssynder som truer det norske hallelujarommet, eller med dine ord: «Jeg tror vi har to lik i lasten»: Grådighet. Hovmod.

Velferdsstaten er bygget med tre ord: Skape og dele. Dette motto er nå byttet ut med: Skrape og vinne. Vi danser rundt gullkalven i Norge nå, alene og redde, og roper: Mer til meg og mine.

Men grunnstoffet Solidarium er ikke som Plutonium med en halveringstid på 22 340 år. Solidarium er et ustabilt grunnstoff. Det kan spaltes ved blå bestråling. Nå trues Velferdsstaten av løsemiddelskader:

Sosial ulikhet i helse og levealder øker.

Antall familier med fattige barn øker.

De velstående skal slippe arveavgift og formuesskatt.

Private sykehus og private skoler vokser fram.

Vi bestemte i 1814 at vi ikke skal ha grever og baroner i landet vårt. 200 år etter er vi i ferd med å oppheve § 108.

Den andre dødssynd, som nå vekkes i den norske folkesjelen, er Hovmod.

Dere husker Dovregubbens tale i Peer Gynt:

Her inne hos oss, mellom trollenes flokk, det heter: Troll, vær deg selv nok!

I 30 000 år har den norske folkesjelen blitt dannet i Dovregubbens hall. Der har vi fått trollsplint og ser på de fremmede med frykt. Fremmedfrykten hadde det travelt på Eidsvoll i 1814. Allerede i § 2 nektes jøder og jesuitter adgang til riket. 200 år senere vil Fremskrittspartiet stenge Norges grenser for en folkegruppe, Romfolket. Siv Jensen, norsk visestatsminister, vil DEPORTERE (hun brukte ordet deportere) dem tilbake til det landet de kommer fra.

Dere, vi må be:

Herre Gud og Ibsen:

Lær oss å elske mangfold, ikke enfold.

Før oss bort fra den smale sti, inn i underlige labyrinter.

Hjelp oss ut av den hvite flokk inn i et raust fellesskap.

Led oss inn i fristelse til å møte hverandre som et DU og et JEG, ikke som muslim eller kristen, somali eller døl.

Hva mer kan vi lære av Ibsen? At «Viljen er en verdensmakt». Henrik Ibsen VILLE gjøre mennesket ærligere, samfunnet rausere. Han led av lidenskap. Han skrev i krystall.

Da Erna Solberg talte til det norske folk 17. mai på Eidsvoll for å markere Grunnlovens to hundre års jubileum, hadde hun to saker på hjertet:

Det fine været.

De lange, fyldige 17. mai-sløyfene i Bergen.

Hun hadde fått råd av sine taledesignere: Ikke si noe, så er du på den sikre siden.

Her er en skummel stemning av komfort, konsensus, dolce farniente, søt intethet, la belle indifference, behagelig likegyldighet i Norge.

Gjørv-kommisjonen stilte en samfunnsdiagnose uten tvil og nåde: Det modige mennesket blir mindre, myndighetene større. Men myndighetene er i forvirring og Kafka. Her er få med gjennomføringsmot, mot til å være et handlende 1-tall når det kreves.

Erna er ikke alene om å ha fløyel i munnen. Jens elsket kompromisser mer enn verdier. Gro talte i forvirrede og glatte tunger. Her er en eldgammel drift mot enighet, forsiktighet hen mot feighet i den norske folkesjelen. Her har ikke vært borgerkrig i Norge siden Harald Hårfagre og slaget ved Hafrsfjord i 872. Det er 1142 år siden.

Det var ikke et rosetog som førte Velferdsstaten fram. Det var et stridstog. Det var hard, åpen og ærlig verdikamp. Jeg spør: Hvor er Løven i Det norske riksvåpenet?

Teksten er en tale holdt ved åpningen av den 14. Ibsenfestivalen, 6. september 2014, i regi av Nationaltheatret.