Ibsen på tomgang

Ghita Nørby får aldri vekket sin fru Alving scenisk til live i en skuffende «Gengangere» i København.

KØBENHAVN (Dagbladet): At Det Kongelige Teater bare klarer å prestere en scenisk halvlunken versjon av Ibsens «Gengangere» på tampen av dette århundre, er både en stor overraskelse og en gedigen skuffelse.

En overraskelse fordi det virkelig er et dansk stjernelag som bekler rollene:

Ghita Nørby som fru Alving, nestoren Jørgen Reenberg som pastor Manders, Sofie Gråbøl som tjenestejenta Regine, Ole Ernst som den djevelske snekker Engstrand og, den for oss mindre kjente, Olaf Johannessen som Osvald Alving.

Og en skuffelse fordi regissøren er norske Terje Mærli.

Det var nettopp han som med dette «Genganger»-konseptet skapte en megasuksess på Nationaltheatret i 1993, da Lise Fjeldstad var fru Alving og Sverre Anker Ousdal pastor Manders. En rolle sistnevnte, Ousdal, for øvrig skal overta fra Jørgen Reenberg i januar.

Uferdig

Oppsetningen skulle hatt premiere for en snau uke siden, men ble utsatt fordi den ikke var ferdig.

Ferdig virket den heller ikke på premieren i går kveld, og muligens er det forklaringen på at tungvektere i dansk teater kan spille et av Ibsens mest nådeløse og menneskelig utleverende stykker i to timer uten å berøre publikum en tøddel.

Og muligens er forklaringen at den kunstneriske krisen ved Det Kongelige Teater stikker dypere enn man først har ant.

I går forlot teatrets økonomidirektør, Henrik Eriksen, sin stilling etter bare ni måneder i stolen, med begrunnelsen at han trodde jobben skulle by på strategiske og mer spennende utfordringer, mens det viste seg at det alle var opptatt av på Det Kongelige Teater, var økonomi og tall!

Scenograf Karin Betz har løftet familien Alvings Rosenvold godt opp på scenen på Stærekassen, Det Kongelige Teaters teaterscene ved siden av hovedbygningen. Hun har plassert to publikumstribuner på scenen på hver side av familiens milelange spisebord. En storrutet glassvegg med sildrende regn stenger av mot den tomme publikumssalongen, og dette deprimerende vestlandsværet er rammen om et kammerspill som aldri blir så finmasket og psykologisk intenst som de første anslagene gir håp om.

Nedtur

For en som husker hvordan det slo gnister av Lise Fjeldstads kamp som fru Alving i hennes selverkjennelsesprosess gjennom fortidas løgner, egne forspilte livsmuligheter og årelange kamp for å holde familiens fasade utad, er Ghita Nørbys fru Alving en real nedtur.

Sjelden skraper Nørby i noe annet enn lakken av figuren, spillet er utvendig og rent teknisk, selv ikke i Osvalds dødskamp i siste scene virker det som om hun er synderlig berørt.

Men så framstår da også Olaf Johannessen som så eplekjekk til å ha syfilis i tredje grad, at fotballspilleren Michael Laudrup blir som en pusling til sammenlikning.

Jørgen Reenberg er pastor Manders, selvopptatt, naiv og velspillende forfengelig med sin store krokodilleskinnsveske. Men Reenberg er først og fremst komedieskuespiller, og når han utbryter «Å, er det ikke assureret» idet kammerherre Alvings asyl brenner ned, og publikum hyler av latter, så har verken de danske stjerneskuespillerne eller deres norske regissør, Terje Mærli, fått helt tak i hva Ibsens «Gengangere» egentlig dreier seg om og kan fortelle oss i dag.