Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ibsen, så synd

PÅ VEI GJENNOM

Oslo sentrum en kveld nylig passerte jeg Nationaltheatret. Det var rett før Ibsen-forestillingen John Gabriel Borkman skulle starte på hovedscenen, men det så ut til å være skrint med publikummere, og på innskytelse gikk jeg innom og fikk meg en nesten gratis i-siste-liten-billett. Jeg hadde et vagt minne om skandaleoppslag i avisen om at prominente teatermennesker hadde gått i protest fra denne forestillingen, at offentligheten på sin indirekte måte derfor hadde bestemt at oppsetningen på samme tid var både verdiløs og fornærmende, og at den derav manglende publikumsoppslutningen gjorde at den måtte tas av før tiden.

MEN FOR EN

opplevelse jeg fikk! Sebastian Hartmanns iscenesettelse av dette Ibsen-stykket er et rått, morsomt og reflekterende opprør mot all stivnet virkelighet, det fikk meg til å se ting i stykket jeg aldri hadde sett før. Jeg så rovdyret i Borkmann og den overgivne komedien i søstrenes bitre kamp om sønnen Erhardt. Den tett integrerte bruken av håndholdte kameraer på scenen og projeksjonene på store skjermer i publikums sideblikk utvidet Ibsens rom til å gjelde mange virkelighetsplan samtidig. Det var en forestilling som betraktet seg selv, grunnet over seg selv. De skyggeaktige spøkelsene som befolket isrommet i sluttscenen, og som til slutt forsvant i den hvite støyen idet den smale stripen på skjermen ble borte, etterlot en på samme tid uhyggelig og melankolsk påstand om dynamikken mellom tomhet og selvrealisering. Det var som klippet ut av tiden jeg selv lever i.

VI FÅ SOM

satt i salen reiste oss spontant og samtidig og trampeklappet da det var slutt. Og jeg er forvirret. Jeg forstår ikke hvorfor norsk teaterpublikum ikke vil ha slike forestillinger. Så rart! Så synd. Vi får ikke bedre teater enn vi fortjener. Jeg kunne ønske vi fortjente mer enn tannløse musikaler og konvensjonell, psykologisk mainstream-realisme. Og jeg kunne ønske vi kunne gi denne forestillingen en sjanse før den forsvinner inn i den hvite støyen.

Når bøker, filmer eller plater dår dårlig kritikk, fins de der likevel, for ettertiden, så de kan vurderes med klarere blikk når stormen har lagt seg. Men teater er samtidighet, virkelighet. Vi må være der nå, når det skjer. Etterpå er det for sent.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media