Ibsen uten blandevann

Teksten får spille hovedrollen i Stein Winges befriende renskårne og effektfattige «Brand». Som en billedhogger meisler Winge ut scene på scene, rene som et antikt drama, høystilspregede som opera uten sang og musikk - før han avslutter på eget vis ved å sende Brand ut på evig vandring i evig mørke.

Det er på alle mulige måter en svært krevende oppsetning. Krevende for dem på scenen, i særdeleshet Sverre Anker Ousdals Brand, fordi de har en enorm tekstmasse å forløse, og så å si bare svarte vegger og Hans-Åke Sjöquists eventyrlige lysdesign å støtte seg til. Og krevende for publikum, for Ibsens lesedrama på firfotet rimet versemål er både komplisert, tungt og handlingsmessig stillestående, spesielt i de tre første aktene. Mangler disse energi, som de delvis gjorde på premieren i går kveld, skal publikum ha mer enn normal nysgjerrighet for ikke å miste konsentrasjonen.

Innenfra

Det er en Ibsen uten blandevann Stein Winge serverer.

Han har virkelig gått inn i stykket, og man merker at regissøren har opplevd teksten innenfra. Ibsen er, med få unntak, denne gang ikke diktert Winges tilfeldige regibetingelser. Kanskje var det også umulig - uten at Winge selv skulle ende opp som en slags scenens Brand.

Ibsen utporsjoneres ren og rett fra flasken, gjennom teksten og stykkets hovedpersoner, gjennom et førtitall statister som arrangeres i konfigurasjoner og menneskelige fjellformasjoner. Et stort unionsflagg får riktignok danne bakteppe under Ibsens samfunnskritiske utfall. Men stort sett er de visuelle bildene enkle og utsøkte, laget med det menneskestoffet teaterregissøren Winge, og gudskjelov ikke despoten Brand, disponerer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forakter

Men hvem er Winges Brand? En fanatiker, en fundamentalist, en Børre Knudsen, en ayatolla? Jo, han har en rem av deres hud. Men han er først og fremst en kompromissløs idealist, en som dypt forakter halve standpunkter, en som ser livet som en stillingskrig og Gud som en streng dommer. Brands Gud krever de største offer - intet eller alt - og villig gir Brand ham dem. Han ofrer sin mor, sin sønn og sin hustru. Og han tror han kan gjøre de ufullkomne og slappe menneskene til fullkomne troende.

Men det er intet psykopatisk eller forskrudd over Sverre Anker Ousdals Brand. Han er først og fremst en viljesterk, fast og målrettet mann - er ikke det idealet i vår tid? - men en mann som altså driver troen og det å være seg selv langt ut i den kjærlighetsløse egoismen. Å være seg selv nok, som det heter i «Peer Gynt», men under dekke av at det er prosjektet til en allmektig Gud.

Oppsetningens moral, Winges bærende prinsipp og hans egen avslutning, er da også klar: «Dø, deg har ei verden bruk for,» sier den gjenoppståtte Agnes i en mektig sluttscene, mens Brand stavrer ensom, villfaren og lidende rundt på scenen.

Ujevn

Som Brand når Sverre Anker Ousdal først høyden i de to siste aktene, når Brands nedtur begynner. I de første har han mer enn nok med teksten. Her er spillet noe stivt og ordene flyter ikke så musikalsk som man kunne ønske seg. Men i fallet er han stor, og skildrer sinnet intenst fra det knaker i sammenføyningene og til det ender i grus.

Agnes' forvandling fra ungpike til sorgtung mor ligger ypperlig i Kjersti Holmens hender, likeledes Kim Haugens

Einar fra livsglad maler til gusten, innbitt misjonær. Rut Tellefsen har et snev av mor Åse og er flott som Brands mor, mens Kjersti Elvik fyller rollen som taterjenta Gerd med sikker galskap, selv om Winge har dempet rollens symbolikk sterkt.

Kari Gravklevs kostymer og Ketil Hvoslefs malende lydbilder bygger opp om denne glassklare, tunge og utfordrende Ibsen, som krever alt av deg, men som, hvis du ser den, gir deg god samvittighet og ryggdekning til å se amerikanske actionfilmer ut året.

IBSEN-TRO: En renskåren, teksttro og krevende «Brand» på Nathionaltheatret. Sverre Anker Ousdal som ispresten Brand, Kjersti Holmen som hans kone Agnes.