Ibsens Brand - en fundamentalist?

Brand har fundamentalistiske trekk, og dramaet kan slik sett sies å ha fått ny aktualitet med den politiske situasjonen i verden i dag.

HENRIK IBSENS «BRAND» (1866) har i Ibsenåret 2006 fått ny, internasjonal aktualitet. Det skjedde særlig etter den oppmerksomheten, også i media, som Kamaluddin Nilu, generalsekretær og kunstnerisk direktør ved Centre for Asian Theatre, Bangladesh, fikk da han på den XI. internasjonale Ibsen-konferansen i Oslo i august karakteriserte Brand som en fundamentalist og sammenliknet ham med islamske fundamentalister i dag. «Fremveksten av islamsk fundamentalisme har,» hevder Nilu, «gjort «Brand» til et skuespill for vår tid» (Aftenposten.no, 24 aug.). «Brand» har, helt siden dramaet kom ut, vært et omdiskutert drama. Dramaet «slo ned som en bombe i norsk åndsliv», skriver historikeren Halvdan Koht i «Henrik Ibsen. Samlede verker. Hundreårsudgave.». Problemet var - og er fortsatt - dramaets hovedperson, presten Brand, som ofte blir tolket som et idealistisk monster, et patologisk tilfelle og - altså - som en religiøs fundamentalist. Men Brand er slett ikke overveiende negativt framstilt i dramaet. Han er framstilt som et moralsk korrektiv til sine omgivelser og blir da også tolket som en helgenaktig eller Kristus-liknende skikkelse. Ibsen selv hevdet jo også at «Brand er mig selv i mine bedste øjeblikke». Hvordan vi enn tolker Brand, så representerer han på én og samme tid en etisk og litteraturvitenskapelig utfordring. «Brand» handler om en prest som vender tilbake til hjembygda og setter seg som mål å forbedre menneskene, løfte folket fra det «Lettsind» og «Slappsind» han mener det har degenerert til. Han gifter seg med Agnes og de får et barn, Alf, som dør bare ett år gammel. Agnes dør kort tid etterpå, og Brand stiller så store krav til menigheten at også den til slutt forlater ham. Dramaet slutter med at Brand blir tatt av et snøskred.

Artikkelen fortsetter under annonsen

BRANDS HOVEDTREKK ER hans absolutte kompromissløshet, leveregelen er «Intet eller alt!»: Enten gir man alt, også menneskeliv, eller så betyr det man gir ingenting. Det mest problematiske punktet i dramaet er Brands ofring av sin lille ettårige sønn. Mens den bibelske Abraham er villig til å ofre sønnen Isak, men får slippe av Gud i siste øyeblikk, lar Ibsen nettopp ikke sin Brand slippe: Når Brand får vite at de må flytte til et sted med bedre klima hvis den lille sønnen skal overleve, nekter han å flytte, fordi han da ville svikte menigheten, visjonen og sitt eget prinsipp. De blir, og lille Alf dør. Abrahams grenseløse tro og lydighet overfor Gud har gitt ham forbildestatus for mange. For profeten Muhammed, og altså for islam, har Abraham fått betydning som representant for den opprinnelig rene religion, den som jøder og kristne ifølge islam har forfalsket. Denne religionen har Muhammed fått i oppdrag av Gud (Allah) å fornye. Også Brand får forbildestatus, i dramaet, gjennom sin grenseløse offervillighet. Brand gis også en form for profetstatus, idet han hevder at tiden er av en slik art at den krever at han erstatter ett gudebilde med et annet. Det gudebildet Brand setter opp som det tiden trenger, har, slik flere har påpekt, umiskjennelige gammeltestamentlige trekk. Men er «Brand» dermed et religiøst drama? Ibsen hevdet at det ikke er det: ««Brand» er bleven mistydet [...] Mistydningen har aabenbart sin Rod i at Brand er Prest og at Problemet er lagt i det religiøse. Men begge disse Omstændigheder er ganske uvæsentlige» (brev til Georg Brandes 26.06.1869).

HVIS VI SER BRANDS sønneoffer, eller sønnedrap, i lys av tragedien som sjanger, ser vi at Brand framstår som verre enn Sofokles, kong Ødipus, som tross alt ikke visste at han drepte sin egen far og giftet seg med sin egen mor. Brand vet at hans valg vil bety at sønnen dør. Han er ikke uskyldig. Dette understrekes gjennom dramatisk ironi. Når Brand velger å bli, med det som følge at sønnen dør, skyldes det noe en gal kvinne (Gerd) sier til ham, nemlig at den lille sønnen er Brands avgud. Det at Brand velger å lytte til en gal kvinne, han, som erklærer at det ikke bare er «Lettsind» og «Slappsind» han vil bekjempe, men også «Vildsind», eller altså galskap, er et utvetydig uttrykk for dramatisk ironi, dvs. at Ibsen her kommuniserer bak ryggen på sin dramaperson, til leserne og tilskuerne, gir et lite varsko om at her går det galt, her tipper idealisme over i fundamentalistisk galskap. Likevel kan vi ikke uten videre avvise Brands handling som etisk uakseptabel.

HVIS VI BETRAKTER sønneofferet i et annet perspektiv, framstår det nemlig som helt nødvendig. Sønneofferet inngår i et kunstverk, hvor hovedgrepet er typifisering, det at en person framstilles som en type. En litterær type kjennetegnes ved at den representerer et universelt menneskelig trekk, som forstørres og dominerer alle eventuelle andre trekk. I vårt tilfelle er dette trekket kompromissløshet. Brand er fullstendig kompromissløs. Og han skal være det. At han er tenkt og ment slik fra forfatterens side kommer tydelig fram i det allerede siterte brevet til Brandes: «Jeg skulde været Mand for at gjøre den samme Syllogismus lige saa godt om en Billedhugger eller en Politiker, som om en Prest. Jeg kunde faaet den samme Frigjørelse for Stemningen, der drev mig til at producere, om jeg istedetfor Brand, havde behandlet f: Ex: Galilæi, (med den Forandring at han naturligvis maatte holde sig stiv og ikke indrømme at Jorden stod stille)».

DET ER IKKE VANSKELIG å gi Nilu rett i at Brand har fundamentalistiske trekk, og i at dramaet slik sett kan sies å ha fått ny aktualitet med den politiske situasjonen i verden i dag. Men det legitimerer altså ikke en etisk avvisning av dramapersonen og dramaet. For det første er Brand slett ikke overveiende negativt framstilt i dramaet. For det andre har dramaet innebygd en etisk distanse til sin egen hovedperson når han går for langt (jf. den dramatiske ironien). Dramaet hevder altså ikke at Brand er feilfri, selv om han stilles opp som et moralsk korrektiv til - og et forbilde for - sine degenererte omgivelser. For det tredje er Brand uansett ingen virkelig person som vi kan dømme slik vi dømmer hverandre i det virkelige liv. Brand er en fiktiv person i et drama fra 1866, han er litteratur og lite annet enn det. Samtidig kan vi vanskelig unngå å betrakte Brand som en etisk utfordring når vi leser eller ser dramaet på teater, for så vidt som vi gjerne leser litteratur og ser teater for å leve oss inn i verdener som likner på vår egen, og for å identifisere oss med, eller ta avstand fra, de fiktive personene som opptrer der. Vi kan ikke så lett «gaa udenom», heller. Ibsen er blitt reaktualisert også på andre måter den siste tiden. I boken «Ibsen and Hitler» (2006) hevder Steven F. Sage at Adolf Hitler var inspirert av Ibsen, særlig av Ibsens idé om et tredje rike i «Kejser og Galilæer» (1873). Sages bok skal ikke kommenteres her, men det den og Nilus foredrag har til felles, er at de er uttrykk for en ny, politisert interesse for Ibsen, som bringer med seg en del «ubehagelige» etiske spørsmål. Det kan imidlertid, hvis utfordringene tas, bidra til å revitalisere en for mange støvete gammel dramatiker. FAKTAForskningsdagene arrangeres fra 22. september - 1. oktober i regi av Norges forskningsråd Under festivalen presenterer over 1000 arrangementer forskning på utradisjonelt vis over hele landet. Hovedtema er etikk og også Ibsen-jubileet markeres mange steder. Dagbladet trykker en serie kronikker som belyser forskningens rolle. Tidligere kronikker:22.9: Arvid Hallén: Kritisk kunnskap om klimaendringer.23.9: Leif Magne Vollan: Upopulær forskning.25.9: Ragna Matea Jensen: Lovfestet moral.26.9: Øystein Hov: Værforholdene i Barentshavet.27.9: Anne Rose Holmen: Retten til å være taus.28.9: Deborah Oughton: Risiko, informasjon og stress.29.9: Tom Eide: Hva kan ledere lære av Ibsen.