Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ibsens folkelige røtter

«Et usedvanlig og lærerikt blikk på Ibsen.»

BOK: Det ligger et veldig arbeid bak Nina Alnæs' studie, som allerede er blitt belønnet med en doktorgrad. Forfatterens hensikt har blant annet vært «å undersøke hvilken stor betydning den gamle muntlig overleverte folkelige litteratur har hatt for Ibsen som dramatiker».

Lærer mye

Resultatet av denne usedvanlige tilnærmingsmåten er ikke minst at man lærer mye om norsk og utenlandsk folketro. Del 1 er en generell oversikt over norske folkediktning, del 2 tar for seg Ibsens egen innsats som samler og hans dramatikk sett på bakgrunn av nasjonalromantikken fram til «Peer Gynt», og del 3 er viet analyser av fem seinere dramaer: «Vildanden», «Rosmersholm», «Fruen fra havet», «Bygmester Solness» og «Lille Eyolf». Det er her ikke snakk om å påvise en gjennomført bruk av en bestemt fortelling som matrise for de enkelte kunstverkene, slik James Joyce gjorde ved å spenne «Ulysses» over «Odysseen», men heller av tilfeldige elementer, sitater og karaktertrekk for å forsterke og underbygge hovedfortellingen. De forskjellige diskusjoner er koblet sammen med kortere biografiske skildringer av konvensjonell art.

Av nærliggende grunner (nasjonalromantikken, Asbjørnsen og Moe) er det de tidligste stykkene som faller lettest for en slik analyse, med «Peer Gynt» som et klart og tydelig høydepunkt. Det gjør forresten alltid godt å lese en diskusjon om «Sancthansnatten», det meste interessante og ærlige Ibsen-stykket fra 1850-åra. Mer problematisk er det å bekrefte tesen overfor de utvalgte stykkene fra 1880- og 90-åra, men også her går Alnæs fram med stor og imponerende tro på sin sak.

Et ubesvart spørsmål er i hvilken grad Ibsen var seg bevisst sin bruk av motiver fra folketro og folkediktning. Analysen av «Vildanden» bekrefter at stykket også kan tolkes som et slags intellektualisert eventyr, men ikke noe sted i forarbeidet og notatene nevner forfatteren selv at han holder på med en slags litterær motpart til Griegs og Svendsens bruk av norsk folkemusikk.

Man sitter igjen med et ønske om at Alnæs hadde dristet seg til litt mer her og vært mindre engstelig for den useriøse og uforpliktende synsing hun vil ha seg frabedt i forordet. Dette er tross alt litteratur, ikke biokjemi.

Vellykket?

Likeså etterlyser man en større villighet til å risikere flere betraktninger rundt de faktiske kunstneriske konsekvenser av folketroiske innslag i Ibsens seinere diktning, utover det at deres umiddelbare scenisk-dramatiske effekt er mystikk. Ibsen prøvde noe helt nytt her, men var alle forsøkene like vellykket? Man kan gjennom analysen påpeke logikken i strukturen til et teaterstykke, uten at dette nødvendigvis borger for dets effektivitet på scenen. Under enkelte oppsetninger av «Vildanden», og til en større grad av «Rosmersholm» og «Fruen fra havet», kan dramatikeren selv virke altfor tydelig til stede på scenen. Anden kvekker litt for høyt her og der, de hvite hestene lyser litt for sterkt, og for undertegnede overlever aldri «Fruen fra havet» den fremmedes ankomst på scenen. I «Bygmester Solness» derimot, hvis analyse er en annen av bokas høydepunkt, er symboler og skjulte referanser til folketroen like sterkt til stede, men integrert som en naturlig og uanstrengt del av den komplette sceniske illusjonen.

Alnæs presiserer at analysene hun byr på ikke er ment å være uttømmende for meningsinnholdet i de forskjellige verkene. Heller ikke faller hun for fristelsen til å finne bekreftelse for sin teori overalt, slik at storverk som «Kongsemnerne», «Brand» og «Kejser og Galilæer» ikke er tatt med i diskusjonen. I det hele tatt er dette et godt og lærerikt forsvar for hennes idé. Om hun har rett i alle tilfellene, får den enkelte bedømme selv, men disse folkloristiske tolkninger har minst like mye for seg som de psykoanalytiske, de politiske, de biografiske, de feministiske, de teosofiske, de økologiske, de antikkmytologiske og de utallige andre mulige tolkninger Ibsens dramatikk åpner for.

Regissørene og skuespillerne som spiller Ibsen på scenen hver kveld er også forskere, og det kan tenkes at mange av disse vil ha stor interesse av å bla i boka for inspirasjon til sine tolkninger. I så fall kunne bibliografien blitt utelatt til fordel for et tematisk register.

FOLKEDIKTNING: Nina Alnæs forsøker å vise hvilken stor betydning den gamle muntlig overleverte folkelige litteratur hadde for Henrik Ibsen som dramatiker.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media