Ibsens synkende flaggskip

TEATERKRISE: I disse dager soler norske politikere seg i glansen av Ibsen-jubileet. Samtidig sitter de økonomisk ansvarlige ved Nationaltheatret og snur hver stein for å spare penger. Bare de siste to årene har bevilgningene over statsbudsjettet gitt Nationaltheatret en reell nedgang på 1,8 millioner kr. Hvor skal de pengene tas fra? Reduksjonen i bevilgningene har allerede ført til en nedbemanning, og et redusert antall produksjoner ved teateret. Ibsenfestivalen på Nationaltheatret har i en årrekke vært et viktig internasjonalt forum for å belyse de muligheter og den kritiske kraft som ligger i verdensdikteren Ibsens verker. Det var i Stein Winges sjefstid at festivalen så dagens lys. Det startet som en årlig begivenhet, som alle festivaler av betydning. Stortinget har gjennom 20 år nektet å gi teateret midler til festivalen. Nationaltheatret har altså vært tvunget til å finansiere festivalen selv. Som en konsekvens avholdes Ibsenfestivalen kun annet hvert år.

TIL ÅRETS jubileum ble teateret forespeilet å for første gang motta støtte fra det offentlige til festivalen. 7 millioner kroner skulle teateret få tilgang på. Dette beløpet ble senere redusert til 5 millioner kroner. Den usikkerhet som har hersket rundt størrelsen på bevilgningen har gjort det svært vanskelig å planlegge festivalen.La oss i denne sammenheng tillate oss en kollektiv påminnelse om at Ibsen ble utstøtt fra det norske samfunn etter at han skrev «Gengangere». At han i årtier levde i eksil. Ibsen hadde svært lite å takke Norge for. Norge står derimot i evig takknemlighetsgjeld til Ibsen.Gi Ibsen festivalen et reellt løft og en øremerket bevilgning slik at vi er sikret en festival minst annethvert år. Det er vi nemlig langt fra sikret med dagens fravær av kulturpolitiske vilje. Bentein Baardson gikk før jul ut i Aftenposten og beklaget manglende pengestøtte både fra det offentlige og fra det private næringsliv til Ibsenåret 2006. Dagen etter trykket Aftenposten en lederkommentar til Baardsons utspill der man hevdet at «jubileet ikke vil stå eller falle med hvor mange millioner staten kaster inn,» og videre «... også private bedrifter og andre sponsorkilder må være sitt ansvar bevisst». Dette utsagnet gjenspeiler en merkverdig måte å tenke kulturpolitikk på, om det da overhodet kan karakteriseres som politikk.

MAN ER I BESTE fall naiv om man tror at det private næringsliv har vilje og mulighet til å ta ansvar for kulturen. Det er selvfølgelig ingen tvil om at det private bidrag er viktig; både Ibsenåret og Nationaltheatret har nytt godt av velvillige sponsorer. Gudene skal vite at vi knapt hadde hatt en eneste Ibsenfestival uten sponsormidler. Men Norges kulturinstitusjoner kan bare drømme om å få en rik onkel i likhet med Vålerenga, eller operaen i København. Lederskribentens utsagn om at Ibsen-jubileet ikke står og faller med størrelsen på bevilgningene, er en latterliggjøring av Baardsons kritikk og et forsøk på å forminske hele det kulturelle Norge. Det Baardson etterlyser, og som jeg selv etterlyste i en artikkel i Dagbladet 16.10., er bevilgninger til kulturen som gjør det mulig å dyrke frem et mangfold. En økonomisk satsning som gjør at vi kan glede oss over både påkostede og enklere oppsetninger. Vi ber innstendig om at kulturministeren snur denne utviklingen! Vi trenger større bevilgninger fra det offentlige, og vi trenger det mer enn noensinne. Vi trenger kunstnerisk frihet til å feile, frihet til å være smal og eksprimentell. Det koster penger. Vi trenger Ibsenfestivalen.