Ida Jenshus

Anstendig countryrockdebut.

CD: Voldsomt til pastisjvirksomhet i omslaget til «Lyden av lørdag»-vinner Ida Jenshus. Her iscenesettes 20-åringen på fotografisk retrovis, vekselvis som Emmylou Harris, Mama Cass, Grace Slick og Janis Joplin. Musikalsk er det førstnevnte som gjelder.

Jenshus føyer seg inn i rekka av plater som representerer en økt profesjonalisering av country-/rootsfaget her til lands, det går knapt ei uke uten at noen USA-svermere kommer ut av kjellere og garasjer med plater som låter riktig og har en slags grunnleggende soliditet over seg, språkproblemer og andre provinsielle stein i skoene til tross.

Jenshus har fått hjelp av det som etter hvert er blitt noe av en trøndersk countryrockmafia (Håkon Gebhardt, Lars Lien, steelgitaristen KK Karlsen m.fl.), og de motstår ikke fristelsen til bruke henne som springbrett for både The Band-fantasier («Longest Way Home») og mer tradisjonelle Emmylou-øvelser.

Jenshus er aldri original, ikke spesielt karaktersterk og litt for vanlig som låtskriver, men hun er samtidig dyktig og sjangertro både vokalt og diksjonsmessig, og har et talent som kan utvikles.