NY BOK OM VENSTRESIDA: I SFs og SVs forhold til autoritære, politiske regimer som f.eks. Sovjet, DDR, Romania under Ceausescu, Nord-Korea og Cuba, fantes en urovekkende politisk tvetydighet, mener Dagbladets John Olav Egeland. Foto: Reuters
NY BOK OM VENSTRESIDA: I SFs og SVs forhold til autoritære, politiske regimer som f.eks. Sovjet, DDR, Romania under Ceausescu, Nord-Korea og Cuba, fantes en urovekkende politisk tvetydighet, mener Dagbladets John Olav Egeland. Foto: ReutersVis mer

Idealenes klappfelle

Den som vasker seg med andres møkk, blir aldri rein. Venstresida må våge å ta sitt eget oppgjør med historien, skriver John O. Egeland.

DET FINNES ET punkt i politikken der idealene mister varme og romslighet. Et krysningspunkt hvor det utopiske målet blir overordnet midlene og overgrep forklares med rene, langsiktige hensikter. Akkurat der starter alltid marsjen mot det autoritære, den som i verste fall ender i Gulag eller i Auschwitz. Den autoritære fristelsen finnes både på høyre- og venstresida i politikken. Hele det forrige århundret er en skrikende bekreftelse på det. Den autoritære impuls er likevel ikke historie som død fortid, som visne blomster eller skitne tallerkener. Grep som innskrenker frihet, likhet eller rettigheter er politiske redskaper som stadig tas i bruk. Politiske bevegelser som vil ha et effektivt immunforsvar mot dette, må drøfte og forstå sin egen historie. Det gjelder også den politiske venstresida.

DET ER MENNESKELIG, men ikke særlig klokt, å vegre seg mot å bli konfrontert med mørke punkter i egen fortid. Det som ikke holdes opp i lyset, har en tendens til å være virksom fra krokene. Slik er det også med den norske venstresidas forhold til autoritære sider ved sin egen historie og praksis. Her har to metoder vært virksomme. SV har stort sett sluppet med skrekken og gravla problemet i stillhet da Berlinmuren ble revet og Sovjetsfæren kollapset. De gamle kadrene i den norske ml-bevegelsen valgte en annen reaksjon. Med noen få unntak har disse hissig motsatt seg enhver form for offentlig anger eller botsøvelse. Det er interessant å merke seg at ingen har forlangt at de skal stå fram på torget med lua i handa, eller at fortida skal drøftes som kvasireligiøst skriftemål. Når stalinistene oppfatter dette som eneste mulige oppgjørsform, kan det skyldes seinskader fra opphold i en doktrinær, politisk trosbevegelse. Alternativet er å vurdere historien gjennom studier, åpen refleksjon og debatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NÅ FORELIGGER EN BOK om venstresidas reise i det autoritære. I boka «Idealister» dokumenterer historikeren Bård Larsen hvordan autoritær eller unnfallende tankegang satte sitt preg på venstresida. Det gjelder selvsagt Kinas politiske puddel i Norge på 70- og 80-tallet (AKP), der omfavnelsen av folkemordet i Kambodsja fremdeles er like kvalmende. Viktigere, men mer ufullstendig, er dokumentasjonen av SFs og SVs forhold til autoritære, politiske regimer som f.eks. Sovjet, DDR, Romania under Ceausescu, Nord-Korea og Cuba. Her fantes en urovekkende politisk tvetydighet. Regimene fikk aldri noen hengiven omfavnelse, og det ble tidvis brukt kraftig språk i kritikken av manglende menneskerettigheter. Men under lå hele tida en forståelse av at det tross alt handlet om «den reelt eksisterende sosialismen».

PARALLELT FANTES det grupper på venstresida som tok det tredje standpunkt, posisjonen mellom den kalde krigens maktblokker, langt mer på alvor. SVs parlamentariske leder Bård Vegard Solhjell trådte inn i denne tradisjonen da han i Dagbladet tidligere i uka tok avstand fra leflingen med diktaturstater. Deretter gikk han til frontalangrep på høyresida og dokumenterte dens demokratisvik. Der er det stoff nok til en egen bok, men utspillet bidrar neppe til å bringe debatten videre, slik Solhjell hevder. Andres synder opphever ikke egne feilgrep. SV vil gjøre hele venstresida en tjeneste om partiet foretar et eget oppgjør med fortida, og ikke bruker andre som lynavleder.

DET INNEBÆRER NOE mer enn et ritual. Den autoritære tradisjonen i deler av venstresida er ikke et villskudd, men har rot i marxismens historie- og menneskesyn. Når mennesket primært betraktes som et politisk objekt, og staten som dets reguleringsmyndighet, er veien kort til metoder som innskrenker individets integritet og frihet. Venstresida må derfor ta den liberale utfordringen på fullt alvor, ikke motstrebende som nå. Det står ikke i noen konflikt med det som er venstresidas historiske prosjekt: Rettferdig fordeling av godene, rettferdig fordeling av politisk makt, bærekraftig økonomisk utvikling og likeverd og frihet for alle mennesker. Nå har prosjektet stanset opp i et veikryss der mangel på egne ideer kolliderer med markedsstatens strenge logikk. Det er tid for å komme videre.