Idealisme og egennytte

Like før sitt besøk til Kina sa utenriksminister Knut Vollebæk at hensynet til menneskerettighetene skal gå foran norske handels- og næringslivsinteresser i Kina.

Vollebæks programerklæring består av ord. Det er langt fra sikkert at ordene vil omsettes i konkret handling. Som en språkpolitisk handling innebærer uttalelsen imidlertid en dreining av den idealistiske dimensjonen i norsk utenrikspolitikk. Den varsler en bevegelse bort fra Arbeiderparti-regjeringens pragmatiske sammensmelting av humanisme og nasjonal egeninteresse, mot en mer prinsipiell begrunnelse for norsk humanitær innsats.

Anført av tidligere statssekretær Jan Egeland har Norge vært eksportør av fredsmekling og menneskerettigheter. Bosnia, Midt-Østen, Guatemala og Sri Lanka - kort sagt: det ble meklet i øst og det ble meklet i vest. Tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal begrunnet denne delen av sin egen utenrikspolitikk med «at det norske samfunns dype respekt for menneskeverdet har gjort vern om og fremme av menneskerettigheter til en grunnstein i all vår politikk». Dette er flammende og sødmefylt. Men det er også en sannhet med modifikasjoner. Norge har ikke vært en uegennyttig fredsfugl i internasjonal politikk. Idealismen i norsk utenrikspolitikk har vært en liten stats virkemiddel for å posisjonere seg selv i det internasjonale statssystemet. Etter en nærmere vurdering av Godals og Egelands begrunnelse for norsk humanitær innsats, vil man finne at egennytte, ivaretakelse av norsk selvbilde og internasjonal symboleffekt og anseelse har vært viktigere ingredienser enn et gjennomtenkt etisk standpunkt. Kofi Annan tok feil da han nylig hevdet det motsatte.

I boken Impotent Superpowers - Potent Small States etablerer Jan Egeland det som må sies å ha vært det intellektuelle rammeverket for Arbeiderparti-regjeringens utenrikspolitiske linje. Egeland tar utgangspunkt i avstanden mellom en «realistisk» egennyttig utenrikspolitikk, og «idealismens» erkjennelse av staters globale moralske ansvar. Midt mellom disse to ytterpunktene finner Egeland en plass for Norge. Ideen er såre enkel: For Norge er det ingen nødvendig motsetning mellom idealisme og realisme. Det er snarere slik at for et lite land vil humanitært engasjement kunne fungere som et redskap for å forene idealisme og egennytte. Arbeidet med humanitære spørsmål, fredsmekling og støtte til demokratisering vil gi Norge en sterkere posisjon i det internasjonale statssystemet, og er et virkemiddel for å fremme egne nasjonale interesser. I en tale viste Egeland til hvordan en hyppig nordisk deltakelse i FNs sikkerhetsråd vil kunne begrunnes med «våre lands betydelige bidrag til fredsoperasjoner, humanitær innsats og bistand». Dette innebærer «at vi jevnlig kan fremme nordiske synspunkter på fred og sikkerhet». Egeland konkluderte med å understreke at for Norge «har engasjement i FN og ulike regionale konflikter vært et middel til at vi utenfor EU har kunnet videreføre en nær kontakt med sentrale internasjonale aktører (...)».

Det er i forlengelsen av et slikt resonnement at man må forstå Godals uttalelse om at humanitær innsats har en særlig plass i norsk utenrikspolitikk «der den forener idealisme med egennytte». For, som han sier: «Vår humanitære innsats styrker vår utenrikspolitiske stilling på en måte som utvilsomt er i norske egeninteresser. Ved å fremme rettferdighet og velferd for verdenssamfunnets svakeste vil vi (...) tjene fredens sak og styrke vår egen sikkerhet». Med andre ord: idealisme og egennytte faller sammen. Moral kan anvendes som et realpolitisk virkemiddel.

Dette betyr naturligvis ikke at Godal og Egeland ikke tilla nødhjelp, konfliktløsning og menneskerettigheter egenverdi, eller at «idealismen» har vært fullstendig underkastet realpolitiske vurderinger. Det betyr imidlertid at den idealistiske dimensjonen i norsk utenrikspolitikk i betydelig grad har vært direkte koblet til sikkerhetspolitiske vurderinger, og til ivaretakelse av såkalte «nasjonale interesser» i mer tradisjonell forstand.

Mange har nikket samtykkende til denne utenrikspolitiske modellen. Som et argument for å plassere humanitær innsats innenfor rammene av realpolitikkens logikk har modellen mye for seg. Problemet er imidlertid at regjeringens begrunnelse for internasjonal humanitær innsats ikke i tilstrekkelig grad ga moralske handlinger eller humanitær innsats selvstendig status, men lot dem være betinget av hvilke konsekvenser innsatsen måtte ha for oss selv. Man må derfor formode at der det kan påvises at arbeid mot fattigdom, nød og krig ikke direkte angår «norske egeninteresser» og «norsk sikkerhet», og svekker snarere enn å styrke Norges internasjonale anseelse, vil mye av den prinsipielle begrunnelsen for Godals og Egelands «norske modell» bortfalle. Det å forankre humanitært engasjement i egennytte innebærer i virkeligheten å redusere spørsmålet om bekjempelse av menneskelig lidelse til en funksjon av utenrikspolitiske nyttekalkyler.

Hva menes med dette? For det første at den humanitære innsatsens relevans for norske interesser blir et argument som gis urovekkende mye tyngde i debatten om hvor, hvorfor, når og med hvilke ressurser Norge bør engasjere seg. Fra debatten om konflikten i det tidligere Jugoslavia kjenner vi argumenter til støtte for norsk innsats av typen: «Jugoslavias geografiske nærhet», «truende flom av flyktninger» og «Jugoslavias relevans for europeisk fred». For det andre innebærer «den norske modellen» at norsk utenrikspolitikk blir en refleks for hva som til enhver tid gir Norge internasjonal anseelse. Den humanitære innsatsen blir en form for symbolpolitikk, hvor presseoppslag og internasjonal omtale er viktigere enn moral og realiteter. Guatemala og Sri Lanka har i flere år blitt framvist som gode eksempler på norsk eksport av menneskelighet. Men i begge tilfeller har symboleffekten og presseomtalen langt overskredet den faktiske norske innsatsen. Den norske utenrikspolitiske modellen har vært konsensusorientert og lite radikal. Regjeringen har engasjert seg i saker og spørsmål hvor det har vært bred enighet blant de landene Norge ønsker å spille ball med, men har vært langt mer tyste og uklare om kontroversielle spørsmål ( jfr. kurderne i Tyrkia, Algerie, Øst-Timor, Nigeria, Tsjetsjenia o.l.). Det er riktig at Norge har vært en av de flinkeste elevene i klassen. Men det å være flink elev innebærer av og til å dilte etter det som allerede er etablerte sannheter, og å være sykelig opptatt av egne karakterer. Med «den norske modell» har nordmenn kunnet feire seg selv som de mest siviliserte og karakterfaste blant alle verdens stater.

Problemet med alt dette er selvfølgelig at en rekke humanitære katastrofer ikke nødvendigvis har noen direkte betydning for, eller gavner norsk egennytte, sikkerhet og internasjonale anseelse. En av de største humanitære utfordringene det internasjonale samfunnet står overfor, er det som ofte omtales som «svake» eller «sammenfalte» statsdannelser. Når svake stater bryter sammen, slik som Somalia, Afghanistan, Rwanda, Liberia og Zaire, har vi å gjøre med mennesker som lever i et territorium hvor det ikke finnes noen legitime politiske institusjoner eller et sosio-økonomisk samfunn. FNs operasjon i Somalia i 1993 viste én gang for alle at reetablering av «sammenfalte» stater ofte vil koste mer tid og ressurser og flere tap av egne soldater, enn hva det internasjonale samfunnet av stater er villig til å ofre. Etter FNs inngripen i Somalia er det heller ikke lenger politisk korrekt og langt fra populært å argumentere for internasjonale operasjoner for å reetablere «sammenfalte» statsdannelser. Et eventuelt norsk engasjement for mennesker i statsløse stater kan derfor ikke begrunnes ved å hevde at humanitær innsats «forener idealisme med egennytte», slik Godal forutsatte. Godals og Egelands «norske modell» peker tvert imot i retning av at Norge først og fremst bør engasjere seg m.h.t. de humanitære situasjonene hvor nytten for Norge er størst og den internasjonale symboleffekten er sterkest.

Kjell Magne Bondevik, Knut Vollebæk og Hilde Frafjord Johnson bør spørre seg selv om - og eventuelt i hvilken grad - «egennytte» skal være et kriterium for humanitær innsats. Spørsmålet er rett og slett om Norge er villig til å ofre hva det koster for å innfri den moralske fortreffelighet vi stadig påkaller. Kanskje det viser seg at vi ikke er det. Men da bør vi i så fall være oppriktige nok til å slå fast at det er blåøyd å tro på noe internasjonalt samfunn der menneskelig lidelse er lidelse uavhengig av dens betydning for våre «nasjonale interesser» og vår «utenrikspolitiske stilling». For i motsetning til hva Godal og Egeland synes å ha tenkt, er det ofte konflikt mellom moral og egennytte i internasjonal politikk.