Idealister

Miljøpartiet De Grønne seiler i medvind. Det er et godt parti for folk med ideale fordringer, men som ikke vil velge mellom røde og blå, skriver Stein Aabø.

IDEALISTEN: Rasmus Hansson appellerer til så mange at han truer artsmangfoldet i politikken. Foto: NINA HANSEN/Dagbladet
IDEALISTEN: Rasmus Hansson appellerer til så mange at han truer artsmangfoldet i politikken. Foto: NINA HANSEN/DagbladetVis mer
Meninger

For en mannsalder siden leste jeg boka «Idealister» av den danske forfatteren Hans Scherfig (1905-1979). Den er kanskje ikke hans beste roman. Men satiren sådde en skepsis hos meg mot frelste, endimensjonale idealister. Boka dukker stadig opp fra glemselen. Nå sist denne helga i forbindelse med nyheten om Miljøpartiet De Grønnes store oppslutning på flere meningsmålinger. De grønne er et rendyrket miljøparti. Det har bare én farge. Riktignok er MDGs miljøengasjement bredere enn de smale trosretningene som Scherfig raljerer med i sin roman. I Damaskus' boktrykkeri på Nørrebro får alle idealister hjelp til å spre sine ideer. Astrologer, alkymister, vegetarianere, tilhengerne av esperanto, jazzentusiaster som sprer avslappingens evangelium, avholdsfolk, sprit- og tobakksliberalere. Med andre ord, det glade, fragmenterte vanvidd.

Den gamle kommunistens hovedpoeng er, ikke uventet, at det er kampen mellom klassene, kall det gjerne den økonomiske kampen mellom de røde og de blå, som er politikkens hovedkonflikt. Boka kom ut like etter krigen, så den inneholder ingen raljering med miljøaktivister. De var knapt funnet opp da. Hadde han kunnet oppdatere boka, som også er en artig kriminalroman, hadde vi kanskje sett noen skurker i grønne klær.

Kanskje hadde Scherfig avlagt MDGs førstekandidat i Oslo, Rasmus Hansson, et besøk, skjønt neppe gitt ham noen skurkerolle. Til det er det for mye SV-politikk i MDGs program. Jeg printet ut 80 sider i går, skummet igjennom både prinsipprogram og arbeidsprogram, satte ulike partiinitialer i margen med blyant og kom fram til at det er SVs program som likner mest. Ikke bare i konkret politikk, men også i form. Riktignok har MDG programposter som vil få sympatisører av Ap, Høyre, Frp, Sp og KrF til å smile. Men tonen, den idealistiske troen på at det er mulig å gjøre verden til et bedre sted, er umiskjennelig SVsk. MDG går inn for grønne skatter og skatt på finanstransaksjoner. Det vil gi Finansdepartementet nytt navn, til Bærekraftdepartementet. Det vil skrote taxfreeordningen, fase ut oljeutvinning, (oljen bevares best under bakken), innføre varig vern av Lofoten, Vesterålen og Senja, redusere folks forbruk til 1980-tallsnivå. En TV bør godt kunne koste en månedslønn. Vi bør kunne holde liv i mobiltelefonen i minst fire år. Det bør komme en flyseteavgift på 600 kroner på flyreiser i Sør-Norge og internasjonalt. Hansson har jo rett i at det koster mindre å reise til Dublin med fly enn til Gardermoen med drosje fra Oslo S. Økologiske og sosiale hensyn skal settes foran kommersielle interesser. Det skal føres en aktiv fredspolitikk. En god offentlig skole skal være hjørnesteinen i skolesystemet. Helsetjenester skal være likt tilgjengelig for alle, og derfor i hovedsak gratis og offentlig finansiert. Partiet vil også trappe ned normalarbeidsdagen.

Dette får Miljøpartiet aldri gjennomslag for i samarbeid med Høyre og Frp. Derimot ville SV støttet det meste av dette. Problemet er bare at det - som det heter i cowboylitteraturen - ikke er plass til begge. Flere målinger i helga viste at SV har falt under sperregrensa. MDG har over 5 prosent på én måling. Noen målinger viser at verken SV eller MDG kommer over sperregrensa. Venstre lever også farlig i trengselen. Det kan i teorien ende med at de om lag 10 prosent velgere som synes miljø er viktigst, fordeler seg med om lag tre prosent på hver av de kjente miljøpartiene.

Mest sannsynlig overlever ett eller to av partiene. MDG har en mulighet. Partiet låner velgere fra flere hold. Partiets medgang virker forlokkende på mange som er opptatt av en bærekraftig utvikling, trolig også på velgere som ikke helt vet hvilken politisk fot de skal stå på. De færreste vil normalt lese partiprogrammet, særlig etter at flere har framstilt slike programmer som luftige og lite konkrete. Der skiller De Grønnes partiprogram seg ut. Det er så konkret at det vil bli malt til sandkorn i møte med store og sterke høyrepartier, og ikke minst i møte med Finansdepartementets nådeløse tallknusere.

Det møtet har SV bestått, ikke minst i åra da tidligere SV-leder Kristin Halvorsen var finansminister. På umerkelig vis, nesten uten støy, fikk hun vridd skattetrykket slik at forskjellene mellom rike og fattige er blitt målbart mindre. På samme vis lirket hun inn endringer i avgiftssystemet som har bidratt til at stadig flere nå kjører elbil. SV har beveget seg fra idealistenes rekker til det Gro Harlem Brundtland kalte «virkelighetens verden». Dit kan også Hansson komme. Men foreløpig følger han stjernene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.