Sykepleierstudentene fortjener lærere som kjenner den krevende yrkeshverdagen godt.
Sykepleierstudentene fortjener lærere som kjenner den krevende yrkeshverdagen godt.Vis mer

Ideen om omsorg har blitt viktigere enn omsorgen

Sykepleierstudentene fortjener lærere som kjenner den krevende yrkeshverdagen godt.

Kommentar

Ideen om omsorg har blitt viktigere enn omsorgen. Teorien om samtalen med en engstelig pasient har blitt viktigere enn selve samtalen. Det er en uhellsvanger trend som kommer frem når Cathrine Krøger, sykepleierstudent og mangeårig litteraturkritiker i Dagbladet, slakter sykepleierstudentenes pensum i tidsskriftet Prosa. Gjennom en rekke eksempler viser Krøger en teoretisering av sykepleierhverdagen forvansker og tåkelegger stoffet studentene skal ta til seg.

Når det blir snakk om «fasilitator» i stedet for «sykepleier som legger til rette», og analyser av hva slags ansiktsuttrykk som samme sykepleier bør bestrebe seg på å ha i en samtale, er det sannsynlig at studentene vil bli mer forvirret enn opplyst om hvordan de skal gjøre jobben sin. Et svevende språk brukes til å akademisere et en utdannelse som i stor grad er praktisk. Kunnskapen blir så abstrakt at den ikke kan brukes til noe.

Dette er bekymringsverdig nok for sykepleierstudentene, men går også inn i en større trend som synes å ha vært mer til skade enn til gavn. De siste tiårene har det akademiske og vitenskapelige vært det høythengende gulleplet å strekke seg etter, for studenter og fag og institusjoner. Yrkesfag fikk mer teori. Høyskoler begynte å synes at det var noe i veien med dem hvis de ikke kunne kalle seg universiteter. Kunnskapen var ikke riktig fin nok hvis den ikke var forskningsbasert - selv om forskningen kunne være svak og utviklet av miljøer som ikke nøt spesielt stor anerkjennelse. Hensikten har nok vært å øke statusen til de praktiske yrkesutdannelsene, de som tradisjonet har vært høyskolenes domener. Men konsekvensen har vært at håndfast, erfaringsbasert kunnskap har blitt nedvurdert.

Idéhistoriker og samfunnsdebattant Rune Slagstad har pekt på hvordan for eksempel Høyskolen i Oslo og Akershus satte seg et mål om å ha seksti prosent med doktorgrad blant sine faglige ansatte - og hvordan den ambisjonen bare kunne nås ved kun å ansatte søkere med doktorgrad, samtidig som mange ansatte uten doktorgrad, ville måtte slutte. Med andre ord ville det være snakk om en nærmest ugjennomtrengelig prioritering av undervisere som hadde erfaring med å ideene om sykepleie, og et ønske om færre ansatte med erfaring fra sykepleiernes krevende hverdag. At de ansatte selv mente det burde bli større plass til det praktiske i undervisningen, ble ikke tatt hensyn til.

Heller ikke fagene som i sin natur er mer abstrakte, slipper unna overivrig abstrahering. De siste dagene har Klassekampen hatt en serie om hvordan artikler og oppgaver innenfor humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag blir grumset til av studenter som prøver å leve opp til forventningen om å nærme seg problemstillingen sin fra et spesifikt teoretisk ståsted, men ender opp med å presse det de skriver om inn i en type ordforråd som mest blir forfjamsende, både for dem selv og de som leser. Det synes å herske en oppfatning om hva som er akademisk, en oppfatning som kan få selve den akademiske tanken til å spore av, fordi den gjør klare idéer uklare.

Debatten Krøger har startet, er egentlig todelt. På den ene siden handler den om i hvilken grad de profesjonsrettede utdanningene skal handle om fagets idéplan og teoretiske overbygning, på bekostning av konkrete råd og hard kunnskap om hverdagen i jobben. På den andre siden handler det om hva slags språk denne kunnskapen formidles gjennom. Hva angår språket, vil det uten unntak være et gode om de som skriver pensumbøkene, konsentrerer seg om å være forståelige og presise når de skriver. Krøger antyder at sykepleierfaget har et lillebrorkompleks overfor medisinen som kan gjøre det fristende å «opphøye» innholdet språklig slik at det kan se ut som noe som har sin naturlige plass blant universitetsfagene. Det er i så fall et litt anspent jåleri som bør bekjempes. Hva angår innholdet, er det et gode at studentene får drøfte for eksempel de moralfilosofiske og prinsipielle sidene av yrket sitt. Men det kan ha uheldige konsevenser hvis dette tar for stor plass, sammenlignet med veiledning som har en mer direkte nytteverdi for dem.

Sykepleiere vil stå overfor en rekke komplekse og krevende situasjoner i løpet av yrkeslivet sitt, som vil fordre fingerspissfølelse, kommunikasjonsevner, klar tenkning og etisk gangsyn. De trenger undervisere og pensumforfattere som kan gå direkte inn i dilemmaene og forberede dem på hva de kommer til å møte ute i felten. De fortjener ikke et fremmedgjørende språk som selv profesjonelle lesere som Cathrine Krøger ikke klarer å dekode. De fortjener, i likhet med de kommende pasientene sine, en trygg hånd å holde i.