Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Nav-skandalen

Ideene som gjorde NAV-skandalen mulig

Dette er det som har legitimert praksisen over tid.

Ansvarlige: Statsminister Erna Solberg, arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) og Trond Helleland (H). Her i Stortinget før redegjørelsen for trygdeskandalen som har sendt uskyldige i fengsel.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Ansvarlige: Statsminister Erna Solberg, arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) og Trond Helleland (H). Her i Stortinget før redegjørelsen for trygdeskandalen som har sendt uskyldige i fengsel. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix Vis mer
Meninger

Så er vi alle, med rette, rystet over NAV-skandalen. Men vi kan faktisk ikke bare sitte der og være rystet. Skal vi ta et oppgjør som teller, så må vi også rette det mot de underliggende ideene som fikk oss alle til å godta at dette systemet fikk vedvare i år etter år.

Spaltist

Guri Jørstad Wingård

er samfunnsforsker og sakprosaforfatter og har en doktorgrad i pedagogikk med vekt på analyse av politisk debatt.

Siste publiserte innlegg

Jeg vil peke på tre, beklageligvis ganske sterkt innarbeidede, ideer som har legitimert denne praksisen over tid. Disse er så innarbeidede at de er usynliggjort i den vanlige offentlige debatten. «Sånn er det bare» er et sterkt politisk virkemiddel.

For det første - og grunnleggende for det hele: Ideen om at milde gaver fra det offentlige egentlig er god gammeldags veldedighet (og som derfor må mottas med takknemlighet og lydighet fra mottakerens side).

Dette er et grunnleggende brudd med velferdsstatsideen, der vi alle drar lasset sammen, og der vi alle har like, universelle rettigheter. Det er en «oss» versus «dem»-tankegang: De som betaler og er «snille» sammenlignes med dem som mottar og burde vært takknemlige og ydmyke og følge reglene som de førstnevnte lager.

Eller eventuelt bare ta seg sammen og bli like flinke og rike. Bak denne ideen ligger den vedvarende argumentasjonen om at arbeidsløse, fattige og syke visstnok motiveres av at det knipes inn, at den hellige arbeidslinja definerer den enkeltes verdi - og tendensen til å privatisere seg ut av fellesskapsordningene hvis man kan.

Det store problemet med dette er at det universelle og solidariske med velferdsstaten blir undergravet som idé. Dermed har veldedighetstankegangen har fått smyge seg inn der den overhodet ikke hører hjemme. Så blir konsekvensen at mottakeren pent får føye seg og bøye seg og ta sin skamfulle straff.

NAV-SKANDALEN: Politisk redaktør i Dagbladet, Geir Ramnefjell, mener deler av beklagelsen til Anniken Hauglie (H) er problematisk. Video: Emilie Rydning Vis mer

Så kobler vi dette med to andre underliggende ideer. Og merk dere koblingen til den første, for fundamentet her er nettopp at en etablerer skillet mellom «oss» og «dem.»

For ikke bare skal mottakere være ydmykt tause, de skal også rammes av bestemte regler for livsførsel: Disse to ideene er nemlig: Ideen om at et «helnorsk dagligliv» er det normale (hva nå det er?) - og ideen om at reising er bare «luksus og kos» (og det skal jo ikke være luksus og kos å være trygda!).

Hva er så alvoret med dette? Selve ideen om én mal for det «normale» livet er jo en kunstig konstruksjon i et såkalt moderne og liberalt land.

Men vi legger jo bare denne forventningen til grunn for dem som skal være mottakere av trygdeytelser. Men transnasjonale liv er ikke noe ekstraordinært.

Det er heller ikke noe suspekt som bryter med ideen om det «egentlige livet», som per definisjon befinner seg bare innenfor Norges grenser (og altså ikke omfatter døende søster i Tyskland, syk mor i Spania, et lånt husvære utenlands når en mistet huset eller en ektefelle i Danmark...osv.)

Folketrygden omfatter oss alle. Også med livene, forpliktelsene, familiene, ansvaret, savnene - og alt annet, på kryss og tvers av grenser. Dette er ikke bare forbeholdt «de rike» eller dem som har vært heldige nok til å ikke trenge en ytelse fra NAV.

Før i tida lukket man fattige inne på fattighusene, i en avgrenset og kontrollert tilværelse. Premisset var – og er - ifølge dette at når det offentlige sørger for deg, da skal det offentlige også kontrollere hvor du befinner deg. Ingen tur til Strømstad for å spare noen kroner uten å spørre om lov, nei. Og familien i Polen... nei, nei...

Og der kommer jo den tredje ideen inn, den som egentlig er en litt søt og sjarmerende nisselue-norsk-idé basert på en puritanisme vi ofte er ganske stolte av her på berget, du vet, oss matpakke-til-lunsj-folket:

Det er ideen om at reising er bare luksus og kos. For det første setter denne ideen strek over det helt ordinære transnasjonale livet som mange lever.

For det andre (og det er jo det stygge her) er jo selve poenget at en kan jo ikke «kose seg» når en er trygda! Du skal helst lide litt. Sender du meldekortet ditt fra en IP-adresse med flere varmegrader enn saksbehandleren, så er det regnet som juks.

Igjen er vi der hvor vi lar disse ideene undergrave selve velferdsstatsideen vår. Der vi alle er i samme båt - med våre ulike liv.

Men der vi skulle føle at vi drar lasset sammen og derfor faktisk også har de samme rettighetene - og den samme verdigheten - også når livet slår krøll på seg.

En skulle ikke være dømt til å bli «den andre», den tause, takknemlige, nederst ved bordet, lua i handa - når skaden, ulykken, det syke barnet, den nedlagte bedriften, den tyngste natta - kom.

En skulle være en del av det fellesskapet vi alle var stolt av. Men vi har latt disse ideene surre og gå. Det har vi akseptert, alle sammen.

Og sammensausingen av ideene er blitt så stygg som det vi ser nå. Det er disse forståelsene som har legitimert en praksis der vi har opprettholdt et system som har fratatt medmennesker i sårbare situasjoner livsgrunnlag og ære, og der vi har latt selve rettsstatsprinsippene, basis for sivilisasjon og samfunnsstabilitet, bli undergravet.

Det er derfor ikke nok å gjennomgå selve sakene. Vi må også ta et oppgjør med de underliggende ideene.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media