UNIVERSITETET I ENDRING: Interessen for idéhistorie er ikke hva det en gang var. Nå blir fagets mastergrad slått sammen med en annen, og masteroppgaven skåret ned på. Det spørs om det hjelper. Foto: Håkon Eikesdal / Dagbladet
UNIVERSITETET I ENDRING: Interessen for idéhistorie er ikke hva det en gang var. Nå blir fagets mastergrad slått sammen med en annen, og masteroppgaven skåret ned på. Det spørs om det hjelper. Foto: Håkon Eikesdal / DagbladetVis mer

Ideer i oppløsning

Letingen etter viktig kunnskap svekkes når universitetsfaget idéhistorie blir splittet opp.

Kommentar

Hva gjør man med en idéhistoriker? Det spørsmålet synes mange det er vanskelig å svare på om dagen. Idéhistorie som fag er i endring ved Universitetet i Oslo, og delvis under oppsmuldring. Årsaken er sammensatt.

I idéhistorie studeres teorier og ideer om hvordan samfunnet bør være, og hvordan disse har utviklet seg gjennom hundrevis av år. På nittitallet ble faget inntatt av skarer av sultne unge studenter som ville bruke Locke og Mill som grunnstoff i diskusjoner og aviskommentarer. Tjue år seinere ser rikets attenåringer seg rundt etter mer matnytte når de gjør sine akademiske valg, og tilstrømningen til faget har blitt mindre.

Kvalitetsreformen fra 2003 kom med et vurderingssystem der forskerne fikk best uttelling for å publisere på andre språk enn norsk. Det fungerte godt for realfagene, der drøftingene med den internasjonale frontrekken er viktigere enn deltakelse i norsk offentlighet.

Men for et fag som hadde utadvendt forskningsformidling som et av sine adelsmerker, der forskerne i flere tiår hadde gitt ut inkluderende bøker og hevet stemmen i den offentlige samtalen, falt dette dårlig ut. Nå ble det gjevere å skrive for femten internasjonale forskere enn noen tusen norske lesere.

Å prioritere prestisjen ble premiert, ikke å ta samfunnsansvar. Å jobbe med spørsmål forskere fra andre land også jobber med, ble foretrukket framfor å granske det hjemlige. For fagene som er nært forbundet med norsk samfunnsliv og historie fører dette til at forskere i praksis straffes for å utføre noen av sine viktigste oppgaver.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig er det hovedsakelig mangelen på gjennomførende studenter, og på evne til å få tak i penger fra eksterne kilder, som gjør at idéhistorikerne på Blindern har fått beskjed om at faget deres ikke skal prioriteres. Mastergradene i idéhistorie og kulturhistorie slås nå sammen under en paraply med påskriften «europeisk kultur» og legges under sistnevntes institutt. Målet er at konsentrasjonen rundt et område skal gjøre faget mer tiltrekkende.

Den nye mastergraden har blikket rettet mot spennende sammenhenger og perioder, men blir også mindre konsentrert og teoretisk mer utvannet. I stedet for en hundre siders oppgave, skal studentene skrive en kortere besvarelse på halvparten så lite tid som før. Studiene på lavere grad er stykket opp i blokker og moduler.

Nå kan ikke forskerne bare skylde på bunnlinjestirrende byråkrater. Et fag som ikke bare har færre studenter enn før, men som ikke klarer å sluse dem de har gjennom systemet, må gå i seg selv. Kanskje har det vært fristende å prioritere det store publikummet framfor det lille, det som består av én person med behov for veiledning. For den som har et snev av sirkushest i sitt akademiske DNA, er rampelyset et morsommere sted å være enn kontorskyggene.

Ansvaret er delt, men konsekvensene er uheldige. Det vil bli gjort mindre og mindre grundig forskning innenfor faget. Ved et akademisk skjebnelune går også tre av fagets professorer av med pensjon samtidig, og de yngre kreftene ved instituttet hadde grunn til å frykte at det ville bli skåret ned på antallet stillinger hvis de ikke var villige til å samarbeide. Idéhistorikernes utfordringer er høyst reelle. Men det er neppe noen god løsning å senke kravene til studentene som kommer, eller straffe forskerne for noe som dels skyldes bølgeslagene av akademiske trender.

Det har ingen hensikt å belønne de humanistiske fagene for å være populære, eller senke bommen for at flere skal klare å hoppe over. Landet trenger ikke mange idéhistorikere, men det trenger gode idéhistorikere. Redaksjoner, klasserom og politiske arenaer trenger stemmer som kan kremte og bemerke det dersom noen prøver å ta for snaue snarveier når det er snakk om historiske årsaker og virkninger.

Vinteren 2015 har mange sittet i skjermlyset og diskutert blasfemi, ytringsfrihet og menneskerettigheter. I slike samtaler har de som vet hvordan og hvorfor prinsipper og verdier har vokst fram, i ulikt tempo i forskjellige deler av verden, en viktig rolle å spille. Å kaste seg ut i disse samtalene med kunnskapen de har opparbeidet seg gjennom et langt arbeidsliv, bør belønnes for det. De må holdes i ørene hvis rundene ut i offentligheten går for hardt utover tiden de tilbringer med studentene. Men de bør ikke bare vurderes ut fra skalaer som passer best for andre fag, ikke for hvor mange de er, eller hvor fort de skriver.