Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ideer

Kompetent om kongefamilien

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Per Egil Hegges «Harald V» er ikke en tekst full av plagsomme teser og teorier. Hvis det finnes en tese i denne boka, utover at vår konge har sans for humor, må det være at monarkiet ikke er avhengig av å omgi seg med mystikk. Som tekst undergraver «Harald V» imidlertid denne tesen.Å si at kongebiograf Hegge, som Benkow og Langslets etterfølger, nå markerer seg som rojalist, er like oppsiktsvekkende som å hevde at Great Garlic Girls hadde et ambivalent forhold til maskulinitet. La meg begynne forsiktig: Ting i denne teksten tyder på at Hegge har funnet seg vel til rette i rollen som autorisert kongebiograf.

«HARALD V» ER EN KOMPETENT skrevet tekst på hele 500 sider, selv om Hegge i siste tredjedel går seg bort i interiørbeskrivelser, detaljer og overivrige tilsvar på kritikk av kongehuset. Fra en selvutnevnt førstebetjent i språkpolitiet forventer man at stilen er god. En viss hang til gjentakelser trekker ned. Men som seg «se og hør» er det blitt en vakkert illustrert bok. Kun savner man et bilde av Hegge i seilerlue om bord på kongeskipet «Norge».Boka er blitt voktet som en statshemmelighet, uten grunn. Den begynner med at Harald blir Harald V. Deretter fortsetter den kronologisk fra kongens fødsel, før den mot slutten blir mer episodisk. Bokas sterkeste partier handler om krigen, om kronprinsesse Märthas død, om Haralds langtrukne kjæresteforhold til Sonja Haraldsen. Enkelte opplysninger om krigsforløpet, om forholdet til den svenske kongefamilien, kong Olavs holdninger og kronprinsparets ekteskapelige problemer, er blant det som kan karakteriseres som delvis nytt. «Harald V» er et solid journalistisk produkt. Bokas viktigste kulturelle funksjon ligger åpenbart i å vise at Haralder er ålreite konger. I alle fall er det her Hegge setter inn sin ikke ubetydelige energi. Det som tilsynelatende ligger ham mest på hjertet, er å fortelle leseren at kongen har sans for humor. Men «vi trengte ikke at en mann kom tilbake fra de døde for å fortelle oss det», som det omtrent heter i «Hamlet». Og i alle fall ikke gang på gang på gang.Som skribent forbindes Hegge med vidd og bitende karakteristikker. Her finnes slikt litt for glimtvis, og selvfølgelig aldri på kongefamiliens bekostning. Fanden har gått i kloster - eller rettere sagt i slott og kongeskip. Det kan synes som om det å måtte sette sjøbein om bord på kongeskipet «Norge» har gått ut over inntrønderens balanseevne. Tekstens mønstre er tydelige. Hegge boltrer seg i eufemismer og vegrer seg for det spesifikke. Intet kongelig burde være ham fremmed. Men fraværene i teksten er talende. Selvsagt nevnes ikke skandalene rundt de unge kongelige. Hegge kan ikke engang sitere prinsesse Ragnhilds forstokkede ytringer om dem. I stedet bemerker han på overdrevent høvisk vis at dette var en uttalelse «som ikke virket helt heldig slik det fremsto». Og biografen overgår Sonja når han beskriver hvordan dagens kabinettssekretær har «arbeidet med barn og unge i en av Oslos østlige forsteder.» Resten overlates til fantasien. Mannen kan vel aldri mene Groruddalen.

HEGGES FRAMSTILLINGSFORM sørger for at de kongelige stadig viser seg å være usedvanlige og unike, i tanker, ord og gjerninger. Man kan åpenbart si mye godt om kongen. Men Hegge er grenseløs. Som når han hevder at kongens ansikt «virker langt friskere enn hos de fleste jevnaldrende». Kongebiografer av Hegges kaliber har også tilgang til parallelle virkeligheter. Leseren får opplyst at Harald «ville dominere ethvert samvær» med sin humor, «også om han ikke var konge.» Hørte jeg Møllers tran? Brått virker det usedvanlig lenge siden Hegge bedrev kritisk journalistikk. Hva er det som gjør at han ikke anvender en mer nøktern tilnærming?

SKRAPER MAN BORT en del av Hegges glasur, framstår Harald slik de fleste vel har forestilt seg ham. Som en ganske alminnelig, sympatisk og tvers igjennom hederlig fyr. En mann med «hjertedannelse», som man sier i de kretser. En skikkelse som på grunn av en av det 21. århundres underligste anomalier er norsk statsoverhode.Kanskje kunne forlagets konsulenter gitt forfatteren motstand på hans mer påfallende idiosynkrasier. Som den kalde krigers aldri hvilende interesse for kommunismen, trønderens sans for Trøndelag og den tidligere korrespondentens fascinasjon for amerikanske presidenters underliv.

BOKAS STØRSTE PROBLEM er imidlertid dens litt for nidkjære angrep på kongefamiliens kritikere. Rimi-Hagens sponsing av Märthas hest og næringslivets av kongens båt, er selvfølgelig bagateller. La de privilegerte holde på med sitt, og hindre dem ikke. Og når «Fram X» vinner en seilas, mener Hegge å ha fått bevist at kritikken er ugyldig: «Det er ved slike anledninger at kritikerne holder det tørt rundt seg og verken dypper stortåa i vannet eller pennen i blekkhuset.» Gjennomgående lukter det en smule antiintellektuelt av Hegge. Han synes da også å mene at kritikk av kongefamilien, er et påfallende og problematisk trekk ved norsk offentlighet. Biografen gjør det også vel enkelt for seg i sin sarkastiske gjennomgang av Borten-regjeringens fomling rundt Haralds og Sonjas ekteskap. Da slipper kong Olav lettere, på tross av at det var han som først holdt igjen i årevis. I psykologien heter det projisering. Her fører det til svak analyse.Biografen finner det ikke bryet verdt å ta en diskusjon om vår styreform, eller det han kaller «vidløftige konstitusjonelle og statsrettslige analyser.» Det får øyensynlig være nok at Slottet nå holder åpent for turister.

HELT TIL SLUTT tar Hegge altså avstand fra den viktorianske konstitusjonshistoriker Walter Bagehots påstand om at monarkiet må omgi seg med et minimum av «mystikk» (Bagehot kalte det forresten «magic»). Denne teksten demonstrerer imidlertid at den kongelige magi fremdeles virker, om enn på nye og uransakelige vis, selv på en så formodentlig rasjonell mann som Hegge.Etter å ha gjentatt at kong Harald har tatt sikte på evolusjon, ikke revolusjon - for øvrig en ikke like original betraktning som Hegge får det til å synes som - kommer så bokas siste, triumferende setning: «Hvis man ser seg litt rundt i land hvor toppfigurer har hatt andre mål, ligger den konklusjonen nær at det er best slik.» Dette er den kanskje kjæreste kjepphesten på Hegges kongsgård. Ja da, den revolusjonære sosialismen er død. Men gir setningen mening? Kjenner Hegge mange konger som ivrer for revolusjon? Moralen er: Det lønner seg ikke å være kommunist. Det lønner seg å være konge.

HVA SKAL MAN SI helt avslutningsvis? Kanskje at noe av dynamikken bak opprettholdelsen av dagens monarki ligger i en genial krysning av gammel kongedyrkelse og ny kjendisdyrkelse. Hvis dette ikke er mystikk, så er det i alle fall sans for den magi som skapes av glans, status, berømmelse, blått blod og lang arverekkefølge. Med så sterke mediemekanismer til kongefamiliens fordel, er det kanskje ikke så mye som skal til. De kongelige må ganske enkelt oppføre seg som folk, eller i alle fall nesten. Og det har Harald gjort. Jeg vil ikke et øyeblikk tvile på at dette blir en av høstens bestselgere. Men jeg tror ikke at det faktum akkurat styrker bokas tese om mystikkens fravær. Man må ikke være republikaner for å kjenne en viss motvilje mot Hegges mer og mindre åpenbare skjønnmaling av de kongelige. Man kan være noe mye mer alminnelig. Man kan være et tenkende menneske.