Ideer

Kompetent om kongefamilien

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Per Egil Hegges «Harald V» er ikke en tekst full av plagsomme teser og teorier. Hvis det finnes en tese i denne boka, utover at vår konge har sans for humor, må det være at monarkiet ikke er avhengig av å omgi seg med mystikk. Som tekst undergraver «Harald V» imidlertid denne tesen.Å si at kongebiograf Hegge, som Benkow og Langslets etterfølger, nå markerer seg som rojalist, er like oppsiktsvekkende som å hevde at Great Garlic Girls hadde et ambivalent forhold til maskulinitet. La meg begynne forsiktig: Ting i denne teksten tyder på at Hegge har funnet seg vel til rette i rollen som autorisert kongebiograf.

«HARALD V» ER EN KOMPETENT skrevet tekst på hele 500 sider, selv om Hegge i siste tredjedel går seg bort i interiørbeskrivelser, detaljer og overivrige tilsvar på kritikk av kongehuset. Fra en selvutnevnt førstebetjent i språkpolitiet forventer man at stilen er god. En viss hang til gjentakelser trekker ned. Men som seg «se og hør» er det blitt en vakkert illustrert bok. Kun savner man et bilde av Hegge i seilerlue om bord på kongeskipet «Norge».Boka er blitt voktet som en statshemmelighet, uten grunn. Den begynner med at Harald blir Harald V. Deretter fortsetter den kronologisk fra kongens fødsel, før den mot slutten blir mer episodisk. Bokas sterkeste partier handler om krigen, om kronprinsesse Märthas død, om Haralds langtrukne kjæresteforhold til Sonja Haraldsen. Enkelte opplysninger om krigsforløpet, om forholdet til den svenske kongefamilien, kong Olavs holdninger og kronprinsparets ekteskapelige problemer, er blant det som kan karakteriseres som delvis nytt. «Harald V» er et solid journalistisk produkt. Bokas viktigste kulturelle funksjon ligger åpenbart i å vise at Haralder er ålreite konger. I alle fall er det her Hegge setter inn sin ikke ubetydelige energi. Det som tilsynelatende ligger ham mest på hjertet, er å fortelle leseren at kongen har sans for humor. Men «vi trengte ikke at en mann kom tilbake fra de døde for å fortelle oss det», som det omtrent heter i «Hamlet». Og i alle fall ikke gang på gang på gang.Som skribent forbindes Hegge med vidd og bitende karakteristikker. Her finnes slikt litt for glimtvis, og selvfølgelig aldri på kongefamiliens bekostning. Fanden har gått i kloster - eller rettere sagt i slott og kongeskip. Det kan synes som om det å måtte sette sjøbein om bord på kongeskipet «Norge» har gått ut over inntrønderens balanseevne. Tekstens mønstre er tydelige. Hegge boltrer seg i eufemismer og vegrer seg for det spesifikke. Intet kongelig burde være ham fremmed. Men fraværene i teksten er talende. Selvsagt nevnes ikke skandalene rundt de unge kongelige. Hegge kan ikke engang sitere prinsesse Ragnhilds forstokkede ytringer om dem. I stedet bemerker han på overdrevent høvisk vis at dette var en uttalelse «som ikke virket helt heldig slik det fremsto». Og biografen overgår Sonja når han beskriver hvordan dagens kabinettssekretær har «arbeidet med barn og unge i en av Oslos østlige forsteder.» Resten overlates til fantasien. Mannen kan vel aldri mene Groruddalen.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer