UTVID RAMMENE: «For å skape trygge identiteter som beskytter, må foreldre og storsamfunn utvide rammene for tilhørighet hos dem som vokser opp i en migrasjonskontekst», skriver artikkelforfatteren, som har skrevet boka «Krysskulturelle barn og unge». Foto: Berit Keilen / NTB-Scanpix
UTVID RAMMENE: «For å skape trygge identiteter som beskytter, må foreldre og storsamfunn utvide rammene for tilhørighet hos dem som vokser opp i en migrasjonskontekst», skriver artikkelforfatteren, som har skrevet boka «Krysskulturelle barn og unge». Foto: Berit Keilen / NTB-ScanpixVis mer

Identitet som dreper eller beskytter

Krysskulturelle barn og unge trenger støtte til å bygge bro mellom sine verdener.

Debattinnlegg

De siste ukene har ny oppmerksomhet blitt rettet mot unge nordmenn som reiser til andre land som såkalte «fremmedkrigere». En forklaring som blir trukket frem er at dette er uttrykk for identitetskrise hos unge som vokser opp med flere kulturer. Vi som samfunn må da stille oss spørsmålet: Hvordan blir identitetsprosesser destruktive og skadelige, og hva skal til for å forebygge kriser hos våre unge?

Å vokse opp med røtter i mer enn én kultur betyr i praksis å bli oppdratt og sosialisert inn i flere ofte motsetningsfulle, verdi- og normsett. En forståelsesramme gjelder hjemme, mens en annen dominerer utenfor inngangsdøren. De unge bruker mye energi på å tilpasse seg ulike forventninger, krav og regler, og bevise hvor de har sin lojalitet.

Vi undervurderer hvor høye omkostninger det kan ha for den enkelte å stadig skulle nedtone, forklare, skjule eller forsvare sider av seg selv. Vi må ta inn over oss hvordan det er å hele tiden bli plassert inn i, og stengt ut fra, forhåndsdefinerte kategorier og båser.

Krysskulturelle barn og unge føler ofte at de hører til flere steder, men samtidig ingen steder. Mange har en sterk tilhørighet til sine foreldres opprinnelsesland eller tidligere bosteder, men opplever også her å skille seg ut. Tilhørighetsparadokset øker dersom de stenges ute av det norske felleskapet - det være seg på bakgrunn av diskriminering, manglende mulighet eller tillatelse til å delta på sosiale aktiviteter. Manglende bekreftelse av det de står i gjør at identitetsforvirringen og tilhørighetssøken kan forsterke seg.

I migrantfamilier leves livet både der man fysisk befinner seg, og der hvor man har historie, familie og venner. Dette vil si at det som hender av politisk og familiær art i andre land, kan ha minst like stor innvirkning på dagliglivet som det som skjer her. Globale begivenheter blir dermed personlige. Ut fra dette ståstedet, er det ikke nødvendigvis en «fremmed krig» som skal kjempes -konflikten som utspiller seg kan i høyeste grad oppleves som deres sak, deres ansvar, deres plikt.

Krysskulturelle barn og unge trenger støtte til å bygge bro mellom sine verdener. De behøver voksne som gir dem anerkjennelse for det de strever med, og mulighet til å sette ord på sine utfordringer. Dessuten trenger de også å bli bevisst på og bruke sine ferdigheter. I alt problemfokuset glemmer vi ofte å se deres ressurser; språk-, kultur-, kommunikasjons- og tilpasningsevner. Kunnskap vi er avhengig av, i vår globaliserte tid.

For å skape trygge identiteter som beskytter må foreldre og storsamfunn utvide rammene for tilhørighet hos dem som vokser opp i en migrasjonskontekst. Som Amin Maalouf skriver i sin bok «Identitet som dreper»: «Hvis ikke disse personene får leve ut sitt mangfold av tilhørigheter, hvis de evig og alltid skal oppfordres til å velge leir, kalles til å finne sin plass i stammens rekker, ja, da er det grunn til å frykte hvordan det skal gå i verden».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.