«HJEM»SENDING: Psykolog Yousif Mahmud Razvi svarer på Assad Nasirs innlegg om foreldre som sender barna sine til Pakistan. Foto: Berit Roald / SCANPIX
«HJEM»SENDING: Psykolog Yousif Mahmud Razvi svarer på Assad Nasirs innlegg om foreldre som sender barna sine til Pakistan. Foto: Berit Roald / SCANPIXVis mer

Identiteter på kollisjonskurs

Mest av alt handler det om foreldrenes identitetkrise når de sender barna til Pakistan for ikke å bli for «norske».

Læreren Assad Nasir stilte et spørsmål til innvandrerforeldre (5.2.) om grunnene til at barna sendes til hjemlandene for så senere å vende tilbake. Dette fører til at norskkunnskapene blir svakere. Responsen var klar, men ble man klokere? Kan en psykologisk identitetsforståelse belyse problemet?

Den tyske psykologen Erik Erikson (1959) hevder at menneskelig identitet er forbundet med en bevisst fornemmelse av hvem man er, en streben etter kontinuitet av sin person, og opprettholdelsen av en indre tilknytning til en spesifikk gruppes idealer og verdier. Man fornemmer kontinuitet, og har et bilde av seg selv og verden som bidrar til å gi livet retning og mening. Det er også en fornemmelse av at andre anerkjenner personen. Den sosiale identiteten går ut på at individet anser seg som medlem av en sosial gruppe. I gruppen er det en felles identitet som forbinder medlemmene gjennom delt kultur, sosiale diskurser og fellesskap.

I Norge fikk mange arbeidsinnvandrere ikke muligheten til å delta i samfunnet. Dette kan ha medført tap av taus kunnskap og informasjon. Fattigmannens identitet fra landsbygda førte til at de dag etter dag arbeidet på fabrikkene. Den sosiale identiteten var muligens delt mellom norske kolleger på den ene siden, og pakistanske på den andre siden. Meget trolig vandret de mellom disse for å tilpasse seg best mulig. I hjemmet derimot var den kulturelle identiteten dominerende. Her var de ressurssterke. Men? Barna vil diskutere Henrik Ibsen, Astrid Lindgren og Anne Cath. Vestly, og mange foreldre må ha følt seg begrensede. Der de visste masse om Jalal ad-Din-ar-Rumi eller Jinnah var de nå kunnskapsløse. Dette kan ha ført til en følelse av distanse til barna.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den norske skolen kan ha blitt oppfattet som ettergivende, lite disiplinert og uklar. I hjemlandet var skolen, etter god gammeldags engelsk norm fra kolonitiden, disiplinert. Men det mest truende var barnas tilegnelse av verdier som foreldrene ikke klarte å identifisere seg med. Barn blir jo en forlengelse av oss selv, og når de begynte å bli «fremmede» kan det ha skremt mange foreldre. Den ytre verden er ofte en gjenspeiling av det vi ser i oss selv, og når de to virkelighetene ikke samstemmer kan man bli panisk. En grunn til å sende barna til hjemlandene kan bunne ut i en frykt for å miste sin egen identitet. I hjemlandet vil barna bestyrke identiteten som foreldrene allerede kjenner godt til, og lettest kan relatere seg til. Ungene vil komme tilbake med en «kulturell berikelse», og alle sammen kan diskutere nettopp Rumi eller Jinnah.

Assad Nasir tar opp viktige temaer, men foreldrene fremstilles som naive og intetanende. Overbevisende retorikk fra lærerne kan være sikkert virke. Men jeg savner egentlig en handlingsplan. Hvorfor? Diskursen må omfatte det totale dynamiske forløpet, og ikke bare et ensidig syn på enkeltstående faktorer. Språket er en nødvendighet og selvfølgelighet. Men for å løse det problemet Nasir sikter til er det viktig med en dypere forståese, og identifisering av dynamiske prosesser og mekanismer. Det handler om å forstå mentaliteten hos foreldrene, deres frykt og ressurser. Men mest av alt handler det om foreldrenes identitetkrise. Når deres sosiale identitet samsvarer med gruppeidentiteten i samfunnet kan sjansene være store for at Ibsen og Lindgren diskuteres rundt middagsbordet. Med mor Selma og far Ali som aktive debattanter.