Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Identitetsløs

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVEM ER NORDMANN: Jeg har levd på en illusjon. Jeg har trodd at ettersom jeg er født i Norge av en norsk mor, er oppvokst i Norge og med norsk som min barndoms eneste språk, så var jeg ganske så norsk. Norsk, med et snev av polsk. Godkjent, innlemmet. Men nei, sånn er det ikke. Språkrådet har utvist meg, fratatt meg min norske identitet, skjøvet meg ut i kulden. Godt den kalde krigen er over, for plutselig er jeg bortimot statsløs.Vel har jeg en polsk far, og ble født med et annet statsborgerskap enn nordmenn flest. Men det ble byttet ut med det norske mens jeg ennå var for ung til å forstå noe av det. Og foreldrene mine var skilt før jeg ble født, så faren min traff jeg ikke før langt ut i livet. Og han var jo nesten norsk, eller i alle fall polsk-norsk, etter så mange år i landet. Og selv har jeg papir på at jeg er norsk. Det har jeg mest sett på som en kuriositet.

JEG HAR MANGE ganger fundert over dette med tilhørighet. For meg var det like naturlig å ha en farmor i Polen som en mormor i Sulitjelma. Og selv om jeg bare kjente den ene, representerer begge viktige sider ved meg. Men jeg er like fullt norsk, lofoting, om enn med litt andre røtter enn de fleste. Og jeg er lofoting, ikke fordi noen av foreldrene mine er herfra, men fordi det er her jeg har vokst opp og det er her røttene mine har kilt seg fast. Det er herfra bildene fra barndommen hentes opp, det er dette jeg identifiserer meg med. Og så skal jeg plutselig ikke få lov til å kalle meg nordmann? Bare fordi Sylfest Lomheim har bestemt det. Kjære Sylfest Lomheim, du som har frarøvet meg min nasjonalitet, hva er jeg? Jeg er støtt ut i et dypt og kaldt mørke. Jeg er forvirret, og jeg fryser!

I UNGDOMMEN ble jeg angrepet da jeg prøvde å si at jeg følte meg trukket mot Polen. Jeg måtte ikke prøve å komme her og komme her. Jeg var oppvokst i Norge og dermed norsk! Og de hadde kanskje rett, for jeg kunne aldri leve uten det norske, det nordnorske, det forblåste landskapet, hav og bølgesprøyt. Og jeg tror ingen jeg kjenner ville forstå hva jeg snakket om hvis jeg sa at jeg ikke fikk kalle meg norsk. Min ramsalte hjerne forby det!

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!