OPPTATT AV IDENTITET: Kulturminister Linda Hofstad Helleland er en av flere som har løftet fram viktigheten av å «være trygg på sin egen identitet». Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
OPPTATT AV IDENTITET: Kulturminister Linda Hofstad Helleland er en av flere som har løftet fram viktigheten av å «være trygg på sin egen identitet». Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Identitet:

Identitetstyranniet

Når man stadig fremhever behovet for å hjelpe folk til å «være trygg på sin egen identitet», må man ikke bikke over i et urimelig og stigmatiserende press på de som ikke finner seg til rette i slike kategorier.

Meninger

I et mye omtalt intervju i helgens VG fremfører kulturminister Linda Hofstad Helleland og Sp-leder Ola Borten Moe en felles bekymringsmelding om at «norske verdier er under press» og om hvor viktig det er å «stille opp for» disse verdiene og «våge å være norske». Et av argumentene som de begge trekker frem, er betydningen av å være «trygge på oss selv» og vår egen identitet, for å møte fremmede kulturer: «Om vi ikke er trygge på hvem vi selv er, så blir vi usikre i møte med det som er fremmed».

Spaltist

Doremus Schafer

er en mediekritisk spaltist og blogger. Han skriver under pseudonym for Dagbladet og Manifest Tidsskrift med støtte fra Fritt Ord, og blogger på doremusnor.wordpress.com.

Siste publiserte innlegg

Og dette er et velkjent og stadig tilbakevendende argument i samfunnsdebatten: Noen ganger fremheves «trygghet på egen identitet» særskilt som et forsvar mot at unge blir radikalisert og tiltrukket av ekstreme miljøer, men også på generelt grunnlag blir vi stadig fortalt at det er et allment og essensielt behov å ha en veldefinert, tydelig og trygg identitet – både av hensyn til egen sjelefred og for å kunne utvise «raushet i møte med dem som er annerledes».

Kulturminister Helleland har vært de siste årene vært blant de ivrigste til å fremme dette argumentet, men vi har også hørt tilsvarende uttalelser fra mange andre, deriblant KrF-leder Knut Arild Hareide, Antirasistisk senters Ervin Kohn, og endog i kong Haralds siste nyttårstaleMin erfaring er at ved å stå trygg i bevisstheten om egen arv, kan man lettere møte andre med et åpent sinn»).

Og alt dette springer i utgangspunktet ut av gyldige betraktninger om allmennmenneskelige personlighetstrekk og behov. For det overveldende flertallet av mennesker, er det viktig å føle samhold og fellesskap med likesinnede – enten dette defineres ut fra religiøs, kulturell, politisk eller annen identitet. Og særlig unge mennesker vil naturlig være opptatt av å definere og forme sin personlige identitet, og finne ut «hvor de hører hjemme» – dels ut fra sine personlige valg, dels basert på å tilegne seg mer bakgrunnskunnskap om kultur og historie. Og når mange radikale og ekstreme bevegelser «selger seg inn» mot potensielle rekrutter nettopp med løftet om å tilby en helhetlig identitet og gruppetilhørighet, så er det rimelig å anta at det å ha en trygg identitet fra før vil gjøre deg mindre sårbar for slike grupper.

Men:

Noen ganger truer dette narrativet med å vippe over fra det deskriptive til det normative – fra å si «dette er ting som gjør seg gjeldende (i større eller mindre grad) for de aller fleste», til «dette skal og bør og være viktig for absolutt alle mennesker».

Realiteten er at det er ikke absolutt alle som opplever et påtrengende og grunnleggende behov for å definere sin fundamentale og konstante identitet på denne måten. Noen lever helt utmerket med å være på en vedvarende søken, enten det innebærer å stadig endre sitt ståsted basert på nye impulser eller man ender opp med å stort sett holde fast ved det man hadde som utgangspunkt. Andre stritter imot å defineres inn i den ene eller den andre kategorien, fordi de opplever at det impliserer en tilslutning til en hel masse ting som ikke passer for dem. Andre igjen gjør bevisst opprør mot slike kategoriseringer generelt – eller har det greit med å ikke å passe inn i noen velkjente «identiteter» (verken de konforme eller de anti-konforme).

Og også for de som faktisk føler et påtagelig savn etter å «finne seg selv» i en definert identitet (og som kanskje selv ønsker å definere seg inn i den, men opplever at andre medlemmer av gruppen ikke aksepterer dem), er det ikke nødvendigvis noen hjelp i omgivelsenes stadig gjentatte budskap om hvor viktig dette er for å bli et fullstendig og fullverdig menneske. Et slikt samfunnsmessig press om at hver enkelt etablere sin spesifikke identitet, kan risikere å ha den stikk motsatte effekten av det ønskede vernet mot radikalisering – ved at de ‘rotløse’ ungdommene tiltrekkes av et radikalt fellesskap, som tilbyr dem den tingen som samfunnet pålegger dem å oppnå, men som de ikke evner (eller tillates) å finne andre steder.

Da kan det være viktig at noen formidler også til disse ‘rotløse’ et budskap om at det ikke er noe iboende skamfullt i en slik ‘rotløshet’, eller noe galt med dem fordi de ikke finner seg til rette i noen forhåndsdefinerte kategorier.

Da kan det være behov for en motvekt til et ensidig fokus på identitet og gruppetilhørighet, som bærer i seg et premiss om at denne identiteten må bygge på eksisterende og etablerte inndelinger.

Da kan det være behov for noen som sier at på samme måte som det er helt legitimt å definere seg som medlem av en bestemt gruppe, så er det også helt legitimt å utfolde seg som samfunnsborger og som individ uten noen slik merkelapp.

At du ikke behøver å finne en entydig definisjon på «deg selv» og din egen identitet – i hvert fall ikke en identitet som kan artikuleres i form av en eller to etablerte identitetskategorier.

At man også kan leve helt fint med en «identitet» som er bygget opp av en hel masse ulike karakteristikker – inklusive egenskaper som ofte anses som innbyrdes motstridende. At du fint kan være både norsk og somalisk, både kristen og sosialist, både homofil og kulturkonservativ, både fotballsupporter og flittig operagjenger, både lese Nabokov og Tolkien og rosablogg.

At selv om kulturell kunnskap kan gi en viktig og verdifull ballast for å møte nye og fremmede impulser, så er det også fullt mulig å forholde seg til shia-islam, eller Shakespeares verker, eller peruviansk folkedans, selv om du ikke husker din Ibsen eller din Bibel i detalj.

At du kan finne fellesskap og tilhørighet i en gruppe som deler en interesse, en talent, en overbevisning, eller et livssyn – uten at dette ene feltet behøver å definere deg eller din identitet. Og du kan – forhåpentligvis, hvis du er heldig nok til å omgås fornuftige meningsfeller – være like god fotballsupporter, eller muslim, eller dataspiller, eller naturverner, selv om dine andre interesser skiller seg fra det som er typisk for fotballsupportere/muslimer/dataspillere/naturvernere.

At du kan følge disse interessene sporadisk, eller la deg oppsluke av dem i en periode av livet – og deretter nedprioritere dem eller legge dem helt bort, uten at det betyr noen omveltning av «hvem du er», utover at du har endret dine interesser på dette ene feltet. At «din personlige identitet» utgjør noe langt mer grunnleggende og uhåndgripelig – som noen ganger kan delvis beskrives og oppsummeres gjennom disse ytre merkelappene, men aldri fullt ut defineres på denne måten.

Det føles vanskelig å komme med denslags betraktninger uten å ende opp i New Age-banaliteter om at «hvert menneske er unikt» og «det er bare du selv som bestemmer hvem du skal bli». Men i likhet med mange banaliteter, så er de banale nettopp fordi de inneholder en fundamental kjerne av sannhet: Vi er alle unike, og det er (i hvert fall i svært mange henseende) opp til den enkelte å skape sin identitet. Noen av oss samsvarer mer enn andre med velkjente og etablerte sjablonger, men det overveldende flertallet vil ha noen personlighetstrekk og synspunkter som skiller dem fra resten av ‘deres gruppe’.

Arnulf Øverland sammenlignet menneskesinnet med stjernehimmelens uutømmelige dyp av stjerner og galakser: «Vår tanke hvelver sig sin egen himmel, / hvis dybder heller aldri skal bli kjent». Ulike allmenne identiteter vil naturlig inngå i den enkeltes prosess med å forme sin egen personlighet – men til syvende og sist vil man måtte finne sin unike personlighet i et samspill mellom alle disse ytre impulsene og indre egenskaper.

Og det legitime ønsket om å oppmuntre til å utforske sine ‘røtter’ og finne tilhørighet og fundament, må ikke bli til en hemsko og tvangstrøye som presser alle til å foreta definitive valg om hvor de ‘hører hjemme’, og fremstiller det som noe betenkelig og nærmest farlig dersom man strever med å trekke opp slike absolutte linjer omkring sin egen identitet.

En litt lengre versjon av artikkelen er publisert på forfatterens blogg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook