BUDSJETTKONFERANSE: Regjeringen er samlet til budsjettforhandlinger på Hurdalssjøen Hotel og konferansesenter. Siv Jensen møter pressen. 
Foto: Nina Hansen / DAGBLADET
BUDSJETTKONFERANSE: Regjeringen er samlet til budsjettforhandlinger på Hurdalssjøen Hotel og konferansesenter. Siv Jensen møter pressen. Foto: Nina Hansen / DAGBLADETVis mer

Ideologi og praksis

Siv Jensen lover kutt og skattelettelser, men ikke så mye som hun snakket om før valget. I lønnsoppgjøret slåss partene om hvor lite de skal bruke, skriver Stein Aabø.

Meninger

Det er en tid for alt. En for å vinne valg, en for å styre landet. En til å love bedre pensjonsordning, en til å forhandle om den. Både på det politiske plan og i oppgjøret mellom arbeidslivets parter er vi inne i en ny fase. Nå siger realitetene inn over de ansvarlige. Nå skal tilliten og ressursene forvaltes på beste måte. Det ideologisk fyrige blir erstattet av pragmatisme og det muliges kunst.

Den tidligere, mangeårige statsminister i Sverige, sosialdemokraten Göran Persson, var på snarvisitt i Oslo denne uka. Han kastet glans over en markering av fusjonen mellom kommunikasjonsbyråene JKL og MSLGroup ved å holde et foredrag om norsk og svensk politikk. Et av hans sentrale poenger var hvordan de store partiene både på svensk og norsk side hadde nærmet seg hverandre. På begge sider av kjølen har sosialdemokratene gjennom åra blitt mer markedsorientert og slik sett nærmet seg høyrepartienes ideologi. På begge sider har de store høyrepartiene beveget seg mot sentrum, altså til venstre for sin opprinnelige posisjon, for å vinne velgere. Det var en vinneroppskrift for Moderaterna i 2006 og har gitt partiet åtte års regjeringsmakt hittil. Det var en vinneroppskrift for Erna Sol-bergs Høyre i Norge og har brakt henne i regjeringsposisjon her.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det siste er at svenske Moderaterna nå ikke lenger lover skattelettelser. Stadig flere av velgerne ser nå behovet for sterkere statlig og kommunal styring og høyere skatter. Dessuten går det trolig mot et regjeringsskifte ved det svenske valget i høst. Det er vanskelig å bli gjenvalgt for tredje gang, enten vi snakker om en norsk rødgrønn regjering eller en svensk blå.

At de store partiene likner stadig mer på hverandre er ifølge Persson ikke bare av det gode. Det kan gi grobunn for det som verre er. Ekstreme partier. Ved siste valget fikk Sverigedemokratene inn en gruppe i Riksdagen og har plutselig fått innflytelse og blitt mer synlig. Her hjemme er Fremskrittspartiet kommet i regjering og leder nå budsjettforhandlingene på Hurdalsjøen Hotell. Persson sammenliknet ikke de to partiene. Han har for inngående kjennskap til både historien og politikken til det. Snarere uttrykte han spent forventning til hva Siv Jensen kunne få til i sin nye rolle. Han beskriver henne som et «utpreget politisk dyr» som nå har fått det vanskeligste oppdraget i landet. Mister man grepet på finansministerposten, glir man, ifølge Persson, raskt ut av politikken. Særlig vanskelig er det å være finansminister fra et parti som i opposisjon har vært høyrøstet og pekt på enkle løsninger. Det koker alltid ned til tallstørrelsene. Kristin Halvorsen klarte det. Og både Kristin Halvorsen og Siv Jensen er dyktige politikere, ifølge Persson.

Så han er spent, i likhet med alle oss andre. Vil Siv Jensen lykkes? Hva finner de for øvrig på der oppe på Hurdalssjøen? Hvor mange milliarder oljekroner kan de tillate seg å bruke, nå når normen er blitt 3 prosent og ikke 4 prosent? Hvor store midler kan de frigjøre ved å forenkle og effektivisere? Hvor store skattelettelser kan gjennomføres? Hvem skal nyte godt av dem? Vil det både bli lavere formuesskatt for de formuende og økt minstefradrag for folk flest? Hvor mange nye arbeidsplasser blir det av kutt og såkalt vekstfremmende skattelettelser?

Samtidig, i Oslo sentrum, driver partienes politiske stedfortredere i arbeidslivet med vanskelige forhandlinger. Deres utgangspunkt er det absolutt vanskeligste. Arve Bakke i Fellesforbundet og hans motpart i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, krangler om temaer som er ideologisk betente. Bakke ønsker en kollektiv løsning for tjenestepensjon, mens Lier-Hansen har avvist dette kategorisk og prinsipielt. Men under starten av tariffoppgjøret mandag, sa Lier-Hansen til Klassekampen: «Dette er et komplisert spørsmål, det er viktig at vi nå setter oss ned og drøfter dette». Noen av oss har jo ant at herrene har snakket sammen. Uansett må det tolkes som en åpning, fra den prinsipielle motstand til den pragmatiske løsning. Viser tenkningen seg å være til beste for begge parter, en vinn-vinn-situasjon, blir menneskeheten brakt et ørlite skritt framover.

Enten regjeringen er rød eller blå, står den overfor de samme utfordringer: En storbybefolkning som trenger flere boliger enn de som eksisterer og er under bygging. En distriktsbefolkning som i stigende grad lurer på om det er mulig å leve utenfor storbyene. En befolkning som trenger velferdsytelser, enten de bor i store eller små kommuner. En ungdomsgenerasjon som står i fare for å bli arbeidsledige eller få et løst forhold til arbeidslivet, og dermed til banken. I et slikt landskap er praktiske løsninger bedre enn ideologiske.