Ideologienes nødvendighet

Norge har fått en ny tankesmie, og her skriver to av initiativtagerne hvorfor.

IDEOLOGIENE ER DØDE, er et omkved vi ofte hører. Mon det. Det som er sikkert, er at idédebatten har dårlige kår i det norske politiske ordskiftet. Man skal lete lenge etter en politiker som har langsiktige visjoner for hvordan landet skal å se ut om femti år. Samtidig tabloidiseres den norske pressen i økende grad, og det intellektuelle nivået i samfunnsdebatten reduseres. Velgerne interesserer seg mindre og mindre for politikken. Politikerforakten øker. Det er på tide å innse at mangelen på idédebatt ikke lenger kan avskrives som et irritasjonsmoment for den intellektuelle eliten. Den er et demokratisk problem. Et samfunn trenger prinsipper og bevissthet på å fremme verdiene i de valg samfunnet tar. I økonomen og filosofen Hayeks ord: «Without principles we drift». Et demokrati er et samfunn som bestemmer over sin egen skjebne - et samfunn som driver for åpen sjø klarer ikke det.

OM IDEOLOGIENE er døde må vi gjenopplive dem. Spesielt i en tid hvor samfunnet står foran helt nye utfordringer - demografisk endring, internasjonal terrorisme, muligheten av en global miljøkatastrofe - må vi tenke over hvilke prinsipper som skal veilede de valgene vi nå må ta. Vi trenger ideologisk entreprenørskap. Men dagens ideologiske entreprenører finner vi ikke blant politikerne. Heller ikke blant akademiske forskere. Det er de nye tankesmiene som kan være med å fylle tomrommet. Tankesmiene er arnesteder for anvendt politisk filosofi og prinsipielt inspirert forskning. Det vil si at de utforsker en normativ retning - en ideologi eller verdisyn - og våger å tenke på nye løsninger for å realisere disse verdiene. Deres rolle er å drive sårt tiltrengt intellektuelt og ideologisk entreprenørskap i politikken. Samtidig skal de være partipolitisk uavhengige, selv om de gjerne støtter en viss type politikk. For tankesmiene er det mindre viktig hvilke partier som blir valgt enn hvilket grunnlag de blir valgt på. De ønsker en prinsipiell, kunnskapsrik, og idébasert debatt som handler om de vanskelige, langsiktige spørsmålene om samfunnets utvikling.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TANKESMIENE oppfyller en viktig funksjon i det offentlige rom. Gode tankesmier kan tvinge politikere og media til å løfte blikket fra den daglige politiske konkurransen, fra populismen og oppmerksomhetsjaget, til å ta på alvor de dyptpløyende idédebattene som vi må ha for at samfunnet skal utvikle seg i tråd med det folk ønsker. Dette er noe tankesmiene er egnet til fordi de ikke behøver å bekymre seg om meningsmålinger, medieoppslag og valgresultater. På denne måten styrker de demokratiet, ved å få politikken til å handle om viktigere ting slik at også velgerapatien og politikerforakten kan snu. Vi tror for vår del at det viktigste bidraget til ideologisk fornyelse Norge trenger i dag, er å gi den liberale idétradisjonen tilbake sin rettmessige plass. Kanskje mer enn i noe annet land, er liberalismen underkjent som verdisyn i Norge. En enkel hersketeknikk som å kalle noen en «markedsliberalist» er nok til å sette pariah-stempelet på en debattant - det er ikke til å undres over at norske liberalere tyr til å sette «sosial» foran «liberal», og forfekter «sosialliberalismen» for ikke å forveksles med markedsfundamentalister.

SANNHETEN ER selvsagt at liberalismen (i motsetning til markedsfundamentalismen) er sosial, og at det finnes en stor gruppe nordmenn som ville identifisert seg som liberalere, om bare debatten hadde gitt dem en klarere opptegning av de ideologiske understrømningene som driver politikken. Dette er de med et fremtidsrettet, urbant, og tolerant lynne; de som ønsker solidaritet men ikke sosialisme; de som mener folk kan prøve seg på egen hånd i markedet, og kanskje feile, uten at de skal være totalt prisgitt markedet; de som ser med glede på at tradisjonelle moralske bud løsnes, og på at mennesker utenfra kommer for å starte sine nye liv i Norge; de som vil føle at de skaper sitt eget liv, heller enn å ha en trygg, men forutbestemt plass i et system. Det er for dem vi har lansert tankesmien Liberalt Laboratorium. En slik tankesmie er nødvendig for å gi de liberale grunnprinsippene større oppmerksomhet i samfunnsdebatten. Vi henvender oss til den fløy av liberalere vi ser i så å si alle norske partier, og utfordrer de ikke-liberale fløyene. Vi ser vår rolle i å drive opplysning om den liberale tradisjonens budskap, argumentere for politikk som fremmer liberale prinsipper, og vise hvordan et mer liberalt Norge kan se ut. Norge trenger flere gode og velfunderte liberale løsninger, og vi vil være en bro mellom tanke og handling.

EN LITEN GRUPPE tankesmier finnes allerede i Norge. Civita AS er en dels libertaristisk, dels konservativ tankesmie eid av NHO, Rederiforbundet, og Liberalt Forskningsinstitutt. Mandag Morgen AS driver et ukentlig nyhetsbrev, knyttet til et løst tankesmie-aktig miljø, og presenterer seg som uideologiske og teknokratiske. Dette er de to viktigste, og det viser at det er både behov og rom for mer mangfold i tankesmie-miljøet her til lands. Som for annen entreprenørskap, er konkurranse sunt for ideologisk intellektuell virksomhet. Vi blir for eksempel ikke overrasket om det snart etableres en ny sosialistisk eller en grønn tankesmie. Liberalt Laboratorium bidrar til mangfoldet først og fremst gjennom vårt liberale normative grunnlag som skiller oss fra libertaristisk-konservative Civita og uideologiske Mandag Morgen. En annen forskjell er menneskene som står bak: «LibLab» er startet av unge liberale idealister, med bakgrunn fra forskning, næringsliv, og politikk. Sist, men ikke minst, er organisasjonsformen forskjellig. Liberalt Laboratorium er en stiftelse, ikke et aksjeselskap, og vi tror det å ikke ha eiere er en viktig sikring av uavhengigheten, spesielt for en tankesmie som søker å fremme en bestemt normativ retning. Intellektuell tyngde og redelighet er bare mulig om man ikke er prisgitt interessene og ønskene til enkeltpersoner eller -organisasjoner.

FOR AT en tankesmie skal ha livsgrunnlag, må den gjøre den intellektuelle jobben politikerne ikke klarer. Det betyr at den må våge å tenke nytt der ingen andre gjør det, og skape debatt om nye og provoserende, gjerne «politisk utenkelige» løsninger, når den ser at det er disse som skal til for å fremme en verdivisjon på lang sikt.