Ideologisk enfold

POLITISK DEBATT: Spennet i meninger mellom norske aviser er ikke stort større enn at de alle kan få plass i Arbeiderpartiet.

I LØPET AV årets første måned har Aftenposten (morgenutgaven) presentert sine lesere for over 60 lederartikler. Jeg har lest dem litt mer systematisk enn jeg pleier å gjøre, og da har jeg gjort to interessante funn.For det første: Aftenposten er ikke lenger en borgerlig avis. Av de over 60 artiklene er det, så vidt jeg kan se, bare én eller to artikler som gir uttrykk for et klart borgerlig-liberalt synspunkt som skiller seg fra det rådende sosialdemokratiske synet. For det annet: Det er mulig Aftenposten fortsatt gir oss solid bakgrunn for egne meninger, men avisen selv har ikke lenger så mange meninger. Det er et påfallende trekk ved lederartiklene at de aller fleste av dem er politisk nøytrale. Det er få meninger, enda færre sterke meninger og ingen kontroversielle meninger. «Tanta i Akersgata» har altså forandret seg. Vurdert ut fra lederartiklene er den i dag verken en borgerlig eller særlig meningsbærende avis. Men gjør det noe?

JEG SYNS DET. Også Aftenpostens meninger påvirker den politiske debatten, som er blitt mer konform. Det er mindre ideologisk mangfold i avisbildet enn det var før. I Norge går det utover den borgerlige siden. I dag har vi ingen toneangivende (riks)aviser med et klart borgerlig-liberalt ståsted. Norske aviser opererer stort sett i et politisk landskap som strekker seg fra det nøytrale sentrum til venstre. Dagbladet, for eksempel, skryter av at avisen har «sterke meninger». En mer presis beskrivelse ville antagelig være at avisen har «forutsigbare meninger». Spennet i meninger mellom norske aviser er ikke stort større enn at de alle kan få plass i Arbeiderpartiet.Det får naturligvis konsekvenser, både for tonen i den politiske debatten og for de løsninger som vinner frem. Det er for eksempel ingen store aviser i Norge som er så «høyredreide» at de kan støtte friskoleloven, enda den antagelig er en av verdens strengeste. Det er altså ingen aviser som, på prinsipielt grunnlag, argumenterer for adgangen til å etablere og gå på en friskole. Det er antagelig en helt utenkelig situasjon i et nesten hvilket som helst annet demokratisk land.

I MANGE ANDRE LAND er det nemlig større ideologisk mangfold i pressen. Avisene er, heldigvis, ikke lenger knyttet til politiske partier, men de har ikke sluttet å stå for noe. De målbærer altså holdninger og verdier, selv om de ikke er knyttet til bestemte politiske partier. Selv i våre nærmeste naboland, Danmark og Sverige, er det mer spenst i samfunns- og kulturdebatten. Der har de aviser med et klart ideologisk ståsted, og det er et ideologisk mangfold. Det finnes for eksempel både borgerlige og sosialdemokratiske aviser.Jeg har også sett nærmere på lederartiklene i den borgerlige avisen Berlingske Tidende for januar. Forskjellen til Aftenposten er slående. I Berlingske inntas det en rekke klare og til dels kontroversielle standpunkter som formodentlig står i opposisjon til det man mener i den sosialdemokratiske avisen Politiken. Ja, Berlingske starter like godt 2007 med å formulere «10 ideer til en ny borgerlig-liberal dagsorden». Avisen synes ikke at den borgerlige regjeringen i Danmark er borgerlig nok.

I DANMARK, som i mange andre land, kan altså den interesserte leser få bekreftet og utviklet sin politiske identitet i aviser som grunnleggende sett deler de samme verdiene som leseren selv. Eller, og det er ikke mindre viktig, hun kan orientere seg om hva en meningsmotstander mener i en annen avis. Man kan også bivåne eller ta del i den diskurs som ofte utvikler seg i medieoffentligheten mellom to aviser med ulikt ideologisk ståsted. I Norge er det ingen steder å orientere seg om hva som vil være et klassisk borgerlig-liberalt standpunkt i en aktuell sak. Den politiske journalistikken i Norge er nemlig nokså venstredreid. De fleste kritiske spørsmål stilles «fra venstre». Spørsmålene kom for eksempel fra venstre til den forrige borgerlige regjeringen, men også de rødgrønne får, interessant nok, de fleste politiske spørsmål fra venstre. Når den rødgrønne regjeringen kritiseres for sin politikk, er det som regel fordi den ikke er venstredreid nok. Hvorfor er det slik? En forklaring kan kanskje være journalistenes politiske ståsted. Venstresiden, og særlig SV, er sterkt overrepresentert blant journalistene sammenlignet med befolkningen for øvrig. FrP er tilsvarende sterkt underrepresentert. Og slik skal det fortsette å være: En undersøkelse som ble gjort i 2005, viser at SV er mer enn tre ganger så stort blant journaliststudenter som i befolkningen for øvrig. Ifølge fagbladet Journalisten definerer over 50 prosent av studentene seg selv «et godt stykke til venstre» på høyre-venstre-aksen. Hele sju prosent oppgir at de tilhører «ytterste venstre». Ingen, absolutt ingen, befinner seg, ifølge Journalisten, i Frp-land.

I TILLEGG BEVEGER journalistene seg tilsynelatende helt friksjonsfritt fra den ene avisen til den andre. Spøkefullt sies det at man kan gå fra Klassekampen til Aftenposten uten å bytte annet enn nøkkelkort. Og den dagen journalistene blir redaktører, så er det kanskje ikke så rart at avisene gradvis antar den politiske fargen som redaktørene selv har? Av og til kan man i Norge få inntrykk av at «spillet» og skandalene i politikken får vel mye oppmerksomhet målt mot de politiske sakene. Men når avisene ideologisk sett er så like og/eller mener lite, så er det kanskje vanskelig å sette dagsorden for de store, substansielle debattene. Kanskje er det også et symptom på situasjonen at FrP hele tiden har holdt seg med sin egen partiavis, og at Høyre nå vurderer det samme.

DET FINNES UNNTAK fra det bildet jeg her har tegnet. Dagens Næringsliv er en avis som ofte stiller spørsmålene «fra høyre» og som tør å ta stilling på lederplass. Etter min mening løser det likevel ikke problemet. Dagens Næringsliv er nemlig bare en næringslivsavis. I verste fall kan den, fordi den står så alene på den politiske høyreside, bidra til å etterlate inntrykk av at det liberale ståsted begrenser seg til spørsmål om økonomi og næringsliv. Vi har en relativt sterk venstre-offentlighet i Norge. Venstresiden er godt representert både i akademia og kulturlivet, og den gjør seg ofte sterkt og godt gjeldende i den offentlige debatt. Vi har også en relativt sterk folkelig offentlighet, som bl.a. blir reflektert i boulevardavisene og i programmer som Holmgang, som Fremskrittspartiet - partiet «for folk flest» - ofte har hatt glede av. Men den borgerlige offentlighet er dessverre svak, og vi ser for lite til høyresidens intellektuelle.

NOE AV ÅRSAKEN TIL DETTE tror jeg ligger i den medieoffentligheten jeg nå har beskrevet. Og det er ikke så lett å se hva man kan gjøre med den. I verste fall bidrar den til å svekke den ideologiske selvtilliten hos borgerlig innstilte mennesker. Det skjer for eksempel når enkelte politiske standpunkter, som i andre land er helt ordinære, stadig fremstilles som om de er ekstreme. Men desto viktigere er det at borgerlig innstilte mennesker innen media, kulturliv, akademia og politikk selv tar et ansvar og engasjerer seg i samfunnsdebatten!