Ideologiske papirhatter

NY TID-JOURNALIST

Halvor Finess Tretvoll lufter sin ideologiske forvirring i et stort oppslått debattinnlegg i Dagbladet (14.7.). «Er det radikalt å være verdikonservativ?» spør Tretvoll, og svarer selv: «Selvsagt ikke. Den venstresiden som tror det, blir reaksjonens medløper».

På dette metanivået er det selvfølgelig umulig å diskutere noe som helst. Arbeiderbevegelsen og venstresida er selvfølgelig for både radikale forandringer (sosial utjevning, reell likestilling) og for å opprettholde ordninger som fungerer bra i dagens samfunn (alderspensjon, flerpartisystem og ytringsfrihet). Å insistere på at man enten er radikal eller konservativ i møte med alle konkrete spørsmål gir knapt noen mening, ikke minst i en tid der nyliberalister, Unge Høyre-folk og Bush-administrasjonen framstiller seg som radikalere og revolusjonære.

Det grunnleggende spørsmålet er innholdet i politikken, hvilke verdier den bygger på og hvilke mål den har. I en tid der nyliberalismen er på offensiven vil kampen for venstresidas verdier ofte måtte ta form av forsvarskamper for velferdsgoder som arbeiderbevegelsen tidligere har kjempet fram. Vanskeligere er det ikke.

TRETVOLLS «BRANNFAKKEL»

- er det «radikalt å være konservativ?» - får meg til å tenke på historikeren Harald Berntsens advarsel mot å øde krefter på egenmarkeringer og å slå inn åpne dører, for i stedet å bruke tida på det forfatteren Kjartan Fløgstad kaller «de virkelige dilemmaene».

Et slikt virkelig dilemma er innvandringspolitikken. Tretvoll tror det er tilstrekkelig å spre om seg med fine merkelapper om multikulturalisme og anti-nasjonalisme. Det er vel og bra, men det virkelige dilemmaet er hvordan vi skal kunne ha en generøs flyktningepolitikk, uten at Carl I. Hagen får 40 prosents oppslutning; hvordan vi skal kunne ha en åpen arbeidsinnvandringspolitikk, uten at norske arbeideres lønninger og rettigheter undergraves, og ikke minst, hvordan det norske samfunnet skal takle kulturelle tradisjoner i fremmedkulturelle miljøer som strider mot våre forestillinger om likestilling og kvinners rettigheter. Dette er «virkelige dilemmaer». De som undervurderer dem kan fort komme til å bidra til en politikk som representerer akkurat det motsatte av det de ønsker.

TRETVOLL HEVDER

at jeg mener - og stadig gjentar - at kulturradikalismen bidrar til nyliberalismens seiersgang. Hvor har han det fra? I den grad disse «ismene» fremdeles gir noen mening, står dagens Klassekampen solid plantet i den norske kulturradikale tradisjonen. En tradisjon som er knyttet til «rasjonalismen, framskrittsoptimismen med drømmen om det frie mennesket som sentrale begreper, mot sensur og autoritære holdninger, for åndsfrihet og toleranse», for å sitere Dagbladets tidligere sjefredaktør Arve Solstad. Et karakteristisk trekk ved den norske kulturradikalismen var for øvrig dens sterke bånd til sosialismen og arbeiderbevegelsen. De fleste av dens fremste talsmenn hadde tatt varige inntrykk av Erling Falk og det marxistiske og kommunistiske Mot Dag.

Tretvoll hevder videre at «venstresidas menn» - deriblant undertegnede - skulle ha «et anti-liberalt skjær?» Hva består denne påståtte «anti-liberalismen» i? Poenget er vel at den norske venstresida aldri har vært mer «liberal» enn i dag, hvis vi med liberal mener forsvar for individuelle rettigheter, ytringsfrihet og demokrati. For meg som Klassekampen-redaktør har det nettopp vært sentralt å kombinere sider ved kulturradikalismen, liberale verdier og et revolusjonært marxistisk grunnsyn.

I DAGENS SITUASJON

har venstresida og arbeiderbevegelsen absolutt behov for å utvikle ny politikk i møte med de enorme utfordringene nyliberalismen og kapitalens offensiv skaper, både nasjonalt og globalt. Tretvoll er tydeligvis ikke fornøyd med de svarene SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, RV, fagbevegelsen, Manifest - og Klassekampen - gir. Det er ikke jeg heller. Men hvis Tretvoll mener noe med sitt ønske om å bekjempe markedsliberalismen, holder det ikke å drive brønnpissing og karakterisere andre som «tradisjonalister» og «nasjonalister». Da må han fortelle hva som konkret er galt med politikken - og komme med forslag til nye kampsaker.

OPPKJØRINGEN TIL

valget i 2005 er en slik glimrende anledning til å utvikle venstresidas politikk. Blant sakene som er aktuelle å skrive inn i en regjeringserklæring er opprettholdelse av dagens nivå på Folketrygden, forsvar av arbeidsmiljøloven, mot konkurranseutsetting av offentlig sektor og å beholde energiressursene på norske offentlige hender. SV og Senterpartiet ønsker også å reversere den mislykte helsereformen, mens Senterpartiet vil styrke distriktspolitikken, SV prioritere skolene og Arbeiderpartiet industrien. Hele samarbeidet hviler på at det ikke sendes noen ny søknad om EU-medlemskap.

Er det disse sakene Tretvoll er uenig i og mener er «tradisjonalistiske», «nasjonalistiske» og «verdikonservative»? Hvilke saker vil han i tilfelle ha i stedet? Det kunne blitt en interessant debatt om «virkelige dilemmaer», i stedet for denne innbydelsen til barneselskap med utdeling av ideologiske papirhatter.