Filmfestivalen i Cannes:

- Idet du setter et kamera i et rom, er det ikke lenger virkelighet

Men for skuespiller Julianne Moore (58) må valget av roller alltid være personlig.

MÅ VÆRE PERSONLIG: Julianne Moore tror at folk går på kino for å bli truffet personlig, ikke for å ta til seg et viktig budskap. - Da ville det vært som å ta medisin, sier hun. Foto: Regis Duvignau / Reuters / NTB Scanpix
MÅ VÆRE PERSONLIG: Julianne Moore tror at folk går på kino for å bli truffet personlig, ikke for å ta til seg et viktig budskap. - Da ville det vært som å ta medisin, sier hun. Foto: Regis Duvignau / Reuters / NTB ScanpixVis mer

CANNES (Dagbladet):Skuespiller Julianne Moore (58) er en av verdens mest prisbelønte skuespillere, og er en gjenganger under filmfestivalen i Cannes. Men det var nærmest tilfeldig at hun ble skuespiller.

- Jeg var ikke i kontakt med skuespill da jeg vokste opp, sier hun.

- Jeg var ikke god i sport, jeg ble ikke skuespiller fordi jeg hadde noe forhold til å opptre. Men det beste jeg visste var å lese, det var følelsen av å være i midten av en historie. Å spille skuespill ga meg den samme følelsen.

Ikke medisin

Under filmfestivalen i Cannes kappes også store merkevarer om å omfavne kunsten, og det er MasterCard som har invitert Moore til å snakke om det profesjonelle livet sitt. Det styres blant annet av å velge det personlige, ikke det som er politisk viktig eller har et budskap.

- Hvis du skal tenke at «dette er bra for meg», så blir det som å ta medisin, sier hun.

- Jeg tror ingen går på kino av den grunn. Hvis du vil ha informasjon, kan du bli hjemme og se på nyhetene.

Hun er også omhyggelig med å understreke at en film, heller ikke en dokumentarfilm, fanger sannheten.

- I det øyeblikket du setter et kamera i et rom, er det ikke lenger virkelighet, sier hun, om å gjøre noe til noe som er skapt.

- Med en gang du har et kamera i et rom, sier du samtidig «La oss se på dette».

Personlige valg

Hun har heller aldri hatt problemer med å legge fra seg en rolle.

- Nei, fordi jeg deler det opp. Det er en dualitet i det. Vi er alle sammen i en fantasiverden, og den må vi tro på. Den bidrar vi til. Men så er det også en del av hjernen din som vet at dette er noe du finner opp. Skuespill er ikke terapi, og det er ikke virkelig. Du forteller en historie som har blitt konstruert.

Samtidig synes hun felleskapet i filmkunsten er fantastisk.

- Du kan projisere din egen identitet over på en hovedperson. Det er en fantastisk kommunikasjon.

Hun er også i Cannes med en kort film kalt «The Staggering Girl», som er finansiert av motehuset Valentino og som handler om minne, mødre og døtre.

- Det var bare et verk som var så fylt av følelser og minner. Det var et ekstraordinært ensemble samlet, som inkluderte Kyle Maclachlan, og vi gjorde alt sammen på en uke. Det var som en studentfilm. Det var masse talentfulle folk som gjorde noe veldig fort bare fordi vi hadde lyst.