Idéhistorisk skattkiste

Idéhistorie er nittiåras mest toneangivende humanistiske fag. Det egner seg utmerket til mental oppsummering ved slutten av et årtusen, og kan dessuten ha stor underholdningsverdi.

Det er tilsynelatende noe av et paradoks, dette at dannelsesfaget idéhistorie er på sitt mest populære akkurat nå - i en tid så til de grader dominert av individuell og kollektiv navlebeskuelse. Dagens mentale klima er uansett befriende udogmatisk, og mer preget av søken enn av fastlagte teorier. Kanskje kan man ane konturene av en slags sunn relativisme, som - sammen med en kritisk holdning til vedtatte sannheter - kan medføre større åpenhet hos både lek og lærd. Idéhistorisk tenkning kan jo ikke forbeholdes akademikere alene.

Underholdende

Professor i idéhistorie, Jan-Erik Ebbestad Hansen, har redigert storverket «Norsk tro og tanke» - der en lang rekke tekster fra år 1000 og fram til 1940 er valgt ut som tidstypiske smakebiter fra norsk åndsliv. Verket er dessuten utstyrt med faglige innledninger til hver epoke, og med korte presentasjoner til den enkelte tekst. Antologien er tverrfaglig vinklet, slik det ligger i idéhistoriens natur, og favner forbausende bredt innen religiøse, filosofiske, vitenskapelige og politiske emner. Forbausende først og fremst fordi leseren ikke kan unngå å bli fascinert av kulturhistoriens brokete mangfold. Forlaget reklamerer i en annonse med at utvalget utgjør «200 av de viktigste skrevne tekstene» fra tusenårsskiftet og framover, men har bare delvis sine ord i behold. Det er nemlig ikke tekstene i seg selv som behøver å være «viktige» i en slik sammenheng, men snarere det de uttrykker. Dette er ikke flisespikkeri, men en påminnelse om at også tilsynelatende uviktige, kuriøse eller ytterliggående tekster kan inneholde mye tidstypisk materiale.

Jan-Erik Ebbestad Hansen har naturligvis forstått dette, og tatt konsekvensen av en slik innsikt. Og nettopp derfor, fordi han ikke bare har valgt ut kanoniserte størrelser og nasjonale glansnumre, er «Norsk tro og tanke» blitt så forbløffende underholdende lesning. Uten å bestride verkets faglige verdi er det nettopp dette aspektet av ren og skjær leseglede, den frydefulle følelsen av å befinne seg i et historisk raritetskabinett, som gjør «Norsk tro og tanke» til potensiell folkelesning. Selvfølgelig finner vi sentrale navn her - som Snorre, Dass, Holberg, Ibsen, Nansen, Undset, og mange flere. Men nyhetens interesse har de ikke nødvendigvis.

Obskure tekster

På den annen side presenteres man for en rekke mindre kjente, for ikke å si til dels obskure tekster. Fra Frostatingslovens «Mannhelgebolk» (1260) får vi for eksempel vite at det å dytte en mann på sjøen «av vond vilje» resulterer i bot og sykepenger, mens dyttingen straffes langt hardere dersom offeret satt intetanende på båtripa i «naudsynleg ærend». Videre kan prost Peder Claussøn Friis fortelle mye rart «Om Diur, Fiske og Trær udi Norig» (1590), ikke minst om den fryktelige «Siø-ormen». For øvrig skildrer han det ubestridelige faktum at både lemen, hoggorm, padder og frosk faktisk detter ned fra himmelen når det regner. Dette fordi deres sæd først har blitt løftet opp fra bakken av vinden, for så å bli tilført tilstrekkelig fuktighet og sollys for å kunne utvikle seg inne i skyene.

Videre kan man lese professor E.F. Lochmanns syn på «Kvindesagen» (1884), der det forklares hvorfor akademiske studier biologisk sett er dårlig egnet for kvinner. «Disse studier fordrer et Arbeide, som en Kvindes Organisation og Nervesystem kun undtagsvis er skikket til,» slik professoren uttrykker det. Eller man kan lese hva den notoriske antisemitt og høyesterettsadvokat Evind Saxlund hadde på hjertet i «Jøder og Gojim» (1911), en omstridt bok som Dagbladet for øvrig betegnet som «antisemittisk smusslitteratur» ved nyutgivelsen i 1923. Saxlund forteller her blant annet at «den jødiske tankegang (har) en uheldsvanger Indflydelse på den (...) germanske Aand». Liknende tankegods spredte også rasehygienikeren Jon Alfred Mjøen, også han til stede i Ebbestad Hansens utvalg - som representant for en ubehagelig men sentral del av vår nyere kulturhistorie.

Enkel innsikt

Norsk tankevirksomhet har i sannhet gitt seg mange kuriøse utslag, hvorav raseteoriene kanskje står i en stilling for seg. Denne ytterliggående strømningen er vanskelig å forstå for såkalt opplyste mennesker av i dag - samtidig som det i stor grad var oppdaterte, samfunnsbevisste krefter som fremmet rasetenkningen på 1920- og 30-tallet. Det som framstår som ekstremt i dag, har ikke sjelden vært innlysende riktig i fortida.

Denne enkle innsikten, ofte behendig glemt i etterpåklokskapens navn, burde kanskje mane til en viss ydmykhet i forhold til nåtidas påståtte vidsyn. For øvrig skal man heller ikke ta dette altfor bokstavelig, men bruke historien etter eget hode. Det blir morsomst på den måten.