Idioti i praksis

Etter sju år som Oslos viktigste musikkscene i det ikke-kommersielle rommet mellom rock og klassisk musikk, lukker Cosmopolite dørene for siste gang 30. november. Da lykkes endelig alliansen av hellig, ukrenkelig markedsøkonomi - i dette tilfellet en husleieøkning fra 30000 til 50000 kroner pr. måned - og kommunalt kulturidioti av kjent Oslo-merke i å knekke et kulturtilbud som mer oppegående storbypolitikere enn Oslos for lengst ville ha slått ring om i pur takknemlighet.

  • Under ildsjelen Miloud Guiderks ledelse har Cosmopolite jevnlig vært åsted for fabelaktige konserter med norske og internasjonale topp-musikere innen jazz og verdensmusikk. Om mulig enda viktigere har den ukentlige «Etnisk Kafe» vært, der innvandrere har spilt sin musikk for et stort publikum bestående av innvandrere og nordmenn i skjønn forening. Alene dette tiltaket burde vært nok til å gjøre Oslo kommune oppmerksom på hvilken ressurs Guiderk og Cosmopolite har utgjort.
  • Men nei. Aldri har Guiderk mottatt fem flate øre i offentlig driftsstøtte. Gang på gang er hans søknader blitt avvist på formelt grunnlag av kulturdepartement og kommune. «Vi støtter ikke restauranter» er bare en av begrunnelsene, meldt rett i trynet på en klubbvert som stenger den beskjedne baren når musikken krever stillhet. Hadde Guiderk drevet en eller annen obskur amatørvirksomhet med masker, garn eller drager, ville antakelig støttepengene ha regnet ned over ham, men en profesjonell scene, drevet på den grenseløse musikkens egne premisser, er «restaurantdrift» i Oslo kommune.
  • Cosmopolite har alltid vært henvist til kanten av det økonomiske stupet. Som et håndslag til Miloud Guiderk og hans utrettelige entusiasme, slo en rekke ledende norske musikere ring rundt ham og startet for et par år siden abonnementserien «Cos-Kos» på Cosmopolite. Rock, folkemusikk, jazz og klassisk musikk trakk godt med folk, og viste med all ønskelig tydelighet at det finnes et publikum for noe annet enn golde jappekafeer og støyende in-steder. Men mot markedsstyrte husleier og offentlig likegyldighet er kulturargumentet fortsatt uten gjennomslagskraft i Oslo. Ingen skal si at tradisjonen fra behandlingen av Club 7, Vasarély-donasjonen og Stenersen-samlingen ikke holdes i hevd hos dem som styrer hovedstaden.