Idol-gjeeeesp!

Idol-plata tilbyr deltakerne noe de ikke har fått på flere måneder: Total anonymitet.

CD: Vi har sett det før. Selv om Idol er glimrende på tv, er musikkproduktene programmet genererer dessverre av et annet kaliber. Kjartan, Gaute og David fikk alle smake medaljens bakside. Hvis en Idol-artist skal kunne opprettholde en lengre karriere, må både stemmen og musikkmaterialet ha egenart. Hvis ikke forsvinner de med en gang Idol-hypen dabber av.

Derfor er det nedslående å høre på årets Idol-plate. Etter dette produktet å dømme, kommer ingen av årets deltakere til å få en lengre musikkarriere - kanskje med unntak av Eva Weel Skram. Og det er ikke bare deltakernes feil.

For én ting er å sjarmere publikum via tv-skjermen, noe annet å skulle skape et ordentlig musikkprodukt. Fordi Idol-artistene er uerfarne, trenger de gode låter. Et av tv-triksene er jo nettopp at de skal synge kjente poplåter slik at publikum har noe å kjenne seg igjen i. Når de nå har fått i oppdrag å synge middelmådigheter, mangler de fleste av dem tyngde nok til å løfte låtene opp på et profesjonelt nivå. Det hjelper ikke at de har gode stemmer når alle blir presset gjennom samme popkvern. Resultatet er 13 komplett anonyme låter, og slikt kan ikke gjøre annet enn å skade Idol-deltakernes videre karrierer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle Idol-finalistene:

«Dreaming»

God morgen, S Club 7. Åpningslåta gir en skremmende pekepinn på vi har i vente: Gla\'pop uten personlighet hvor Idol-deltakene i beste «Venn»-stil synger hvert sitt parti. Pop for popens skyld.

Eva Weel Skram

«A Portion Of Lust»

Eva har skrevet låten sin selv, og den Dido-inspirerte melankolikerballaden er faktisk Idol-platas beste låt. Riktignok mangler den de produksjonsgrepene den trenger for å gå fra en anonym balladetilværelse til en singelhit, men den viser at Eva har potensialet til å klare seg på egne bein.

Christian Stenseng

«I\'ll Be There»

At Christian ikke har Idol-rundens sterkeste stemme skinner igjennom også på plata. «I\'ll Be There» er en totalanonym boybandlåt som minner mest om en New Kids on the Block-krampetrekning. Huff.

Malin Pettersen

«All I Ever Wanted»

Malin har en naivsøt syngestil og bruker den for alt den er verdt. Med sine flytende nynnepartier er «All I Ever Wanted» søt den også, men den tasser av gårde på popkonvensjonene og utmerker seg aldri med å være personlig.

Jorun Stiansen

«Irresistible»

Jorun er et fyrverkeri, men det kan være vanskelig å overføle personlig intensitet fra tv-skjermen til plate. De prøver så godt de kan med r&b-låta «Irresistible», med det resultatet at Jorunn ender med å presse ut låta. Det høres egentlig bare slitsomt ut. Ikke akkurat Beyoncé.

Alejandro Fuentes

«When Love Found A Voice»

Ali har Idols mest unike stemme, men han trenger gode og kledelige låter. «When I Found A Voice» er pen, men anonym. Gutten må jo få platekontrakt, så vi får håpe det blir bedre til da.

Andrea G. Brændvik

«If I Get Out Of Here»

Andrea har en pen stemme, men «If I Ever Get Out Of Here» er en av platas aller mest anonyme spor. Selv etter flere gjennomlyttinger er det ingenting som sitter igjen. Pop for popens skyld betyr jo ingenting.

David Bakke

«Not Forever»

David Bakke er vår Lemar. «Not Forever» er lett r&b-pop. Det er en småtrivelig låt, men det fenger dessverre ikke nok.

Cindy Hovde

«Learn To Breathe»

Cindy idoliserer Whitney Houston og det høres på «Learn to Breathe». Jenta kan synge, det er ingen tvil om det, men det blir litt for mye Celine Dion-krumspring og litt for lite ekte følelser.

Mari Vestbø

«Not Forever»

Mari var Idols rockchick, noe «Not Forever» også reflekterer. Låta er et kjærkomment uptempo-pustehull etter balladehelvetet fra de ni foregående låtene. Det blir litt mye plastikkpønk à la Avril Lavigne, Ashlee Simpson og Kelly Osbourne, men det er likevel en av de få låtene på plata med personlighet.

Bjørn Olav Edvardsen

«If It\'s All I Ever Do»

Bjørn Olav Edvardsen kan minne en smule om Ronan Keating.

Han synger pent og populistisk, men trenger gode låter for virkelig å kunne utfolde seg. «It It\'s All I Ever Do» er dessverre en tungrodd låt uten sjarm.

Erik Flaa

«Last Kiss Goodbye»

Erik har en bra stemme og denne låta er slett ikke så verst. Den er som en 2005-versjon av Elvis\' «Can\'t Help Falling In Love», og Erik er en av de få som faktisk gir balladen sin litt egenart. Likevel blir det for glætt.

Tone Damli Aaberge

«Crazy»

Aha, Silje Nergaard! Nei, vent litt, det er jo Tone, jo. Hennes Norah Jones/Nina Persson-inspirerte vokal kler den rolige «Crazy» godt.

Låta viser også at Tone er villig til å bevege seg bort fra den trygge, men urkjedelige Idol-popen og inn i mer voksne melodilandskaper.