Idol har skylda

Vi har ikke hatt politisk satire i tradisjonell forstand på TV i Norge. Da mener jeg politisk satire i betydningen systematisk kritikk av makt, primært politikere og autoritetshierarkier. Noe lignende har vi dog hatt. Chat Noir under krigen blir stadig trukket frem som en sterk kritisk instans mot det tyske regimet. NRKs Stutum - Bjørn Sands rollefigur - var den lille, sinte mannen mot overmakten (som alle likte). Muligens kan KLMs Nynytt nevnes, og satireprogrammet Nikkerne på 80-tallet. I det store og hele ingen store provokasjoner eller konflikter om politikk, bare noen sårende politikerparodier, innimellom Wesensteen og Dizzie Tunes. De siste årene har vi hatt tilløp, ved Rikets Røst, Nytt på Nytt og Åpen Post, men ingen kan sies å være gjennomførte som politisk satiriske talkshows.

I USA, derimot har de en sterk tradisjon for politisk satire og standupkomikere som programledere i talkshows på TV. Det er nærmest en egen karriérevei for komikere, som startet allerede i TV-mediets begynnelse. De store TV-selskapene har alltid satset på dette. Da mediemonopolet ble opphevet i Norge på 90-tallet rykket den amerikanske talkshowformen inn i kongeriket. Vi adopterte formen, men puttet vårt eget innhold inn i den. Det ble til en ung, frekk, trassig, ironisk, upolitisk ny humor. Vi kan se akkurat den samme utviklingen i andre skandinaviske land. Så vidt meg bekjent fins ikke samme politisk satiriske talkshowtradisjon i noen andre land enn de engelsktalende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Standup etablerte seg her på en tid da den rådende stilen internasjonalt var preget av Seinfelds upolitiske livsstilsobservasjoner; observasjoner av små ting i hverdagen som plutselig får betydning. Politisk innhold kan ikke eksporteres på samme måte. Jeg har hørt standupkomikere i Norge med godt politisk stoff, men den dominerende stilen er livsstilskommenterende. Der USA og England kan satse på flere stiler, har Norge en stor dominant gruppe menn i 30-40-årene som tar opp hverdagslige, populærkulturelle, tabloide eller private temaer. Mange av dem dyktige standupkomikere, men vi har ikke så stor variasjon eller brudd med mainstream. Men vi har noe annet. Vi har en Kristoffer Schau som utfordrer ulike maktstrukturer og institusjoner. Vi har Atle Antonsen og Johan Golden som dannet et tullepolitisk parti og som hadde tatt fire år på stortinget hvis de hadde blitt valgt. Vi har hatt Kyllingmannen. Slike komplotter har norske komikere gjort en del av, klart autoritetsdrepende, men på en noe annen måte enn den politisk satiriske. Kanskje var det 90-tallets svar på den politiske satiren?

Ofte kommer en oppblomstring av politiske humoruttrykk under kriser og under politisk undertrykkelse, mens humoren får funksjon av ren underholdning når politiske spenninger opphører. Dette merket vi etter 11/9 2001, hvor mye av humoren ble mer politisk, først og fremst i USA. Conradi Andersen trekker frem Jon Stewart som et godt eksempel. Jeg våger påstanden - Bush, Irak-krigen og 11.september gjorde Jon Stewart politisk! Som tyskernes okkupasjon av Norge gjorde Chat Noir-revyen politisk i sin tid. Dobbeltmoralske amerikanske myndigheter på 50-tallet gjorde Lenny Bruce til en politisk komiker. Humor er relasjonell og situasjonell, den står i forhold til samfunnet og kulturen rundt.

Vi kan også se det hos minoritetskomikere. Svenske Lasse Lindroth og Shabana Rehman har opplevd en undertrykkelse som etniske skandinaver som regel slipper. Conradi Andersen holder dem opp som få gode eksempler på politisk standup. Kanskje er det slik at bare det underrepresenterte perspektivet kan bli virkelig politisk i et åpent, tolerant samfunn? Shabanas inntreden i det offentlige rom lærte oss mye, spesielt om kvinneundertrykkelse innen islam. Men Shabana har utvidet stoffet sitt, gått videre, noe Lasse Lindroth også ville gjort hvis han hadde levd i dag. Humorstoff har kort levetid. Spesielt i små land må komikerne fornye seg hele tiden. Shabana brakte en ny stemme inn i samfunnsdebatten. Dette er ikke normalen, og andre land ser til Norge som er så heldige å ha en slik stemme. Det er selvfølgelig å håpe på at det kommer flere som henne, som tør å risikere livet for ytringsfriheten. Noe ikke engang norske medier tør! (jmf. karikaturstriden) Jeg tror det er blitt vanskeligere etter karikaturstriden. Frie, åpne talerør er symboler på demokrati. Men det er viktig å bevare dem frie, hold lobbyistene og medierådgiverne unna, ellers mister de sin troverdighet. Vi må ikke pålegge de unge komikerne en riktig moral, eller våre meninger, men kanskje forsøke å lese dem med andre briller.

Men vi som følger standupfeltet nært, vet at det ville vært fullt mulig å få til et godt talkshow om politikk. Det finnes standupkomikere med utdanning som hadde klart det, hvis TV-produsenter hadde villet satse på dette. Vi har en ny komiker med mye stoff hentet fra sin hovedoppgave om krigen i Irak, Dag Sørås, sett ham sammen med Knut Nærum og Shabana Rehman i et panel, med Freddy Kjensmo som tekstredaktør. For eksempel. Jon Stewart og de andre amerikanske talkshowvertene har de skarpeste og morsomste pennene i staben, som Bob Hope hadde det på 40-tallet, mens våre standupkomikere skriver alt stoff selv.

Problemet er at tv-produsentene heller vil satse på Norske Talenter, Idol og realityserier. Seertall avgjør i for stor grad hva vi får på tv. Da får vi ikke eliten på tv, vi får gjennomsnittstalentet! Nå er det nærmest blitt en menneskerett å få lov til å bli kjendis. Alle kan melde seg på et eller annet realityshow og få sine 15 minutters berømmelse. Det kommer en stor mengde ungdommer til standupmiljøene for å bli komikere, ikke på grunn av sitt brennende politiske engasjement, men for å bli kjendiser. For mange ungdommer i vårt kjendisfokuserte samfunn tror at man realiserer seg selv gjennom å bli artister og kjendiser. Det er et problem. Legg det sammen med lavt kunnskapsnivå i skolen og lite satsning på forskning og høyere utdanning, kort sagt - vi sløves ned av underholdningsdemokratiet.