Foto: Benjamin A. Ward/Dagbladet
Foto: Benjamin A. Ward/DagbladetVis mer

Idol-Jennys låt høres ikke ut som hastverksarbeid

Men det høres ut som Lana Del Rey.

LÅT: Det er alltid grunn til å juble litt når en ny låt eller et nytt album med en artist som er kjørt gjennom Idols kvalitetssikringssystem viser seg å være noe utover fantasiløst, industrielt hastverks- og venstrehåndsarbeid.

Nå har da også - fornuftig nok - Jenny Langlo fått lov til å vente nesten et halvt år med dette første livstegnet siden finalen og det nesten fornærmende fantasiløse venstrehåndsarbeidet «Building An Aeroplane», en slik låt vi kan peke på for å illustrere de verste aspektene ved «Idol-hits».

Noen har heldigvis tenkt at det kan være en god idé å investere litt i å tenke ut en brukbar idé, til og med få skrevet en skikkelig låt som passer til stemme og artistisk lynne denne gangen.

Produsent Jørn Dahl, som har vært involvert i praktisk talt alt fantasiløst, industrielt hastverks- og venstrehåndsarbeid i Idol-sammenheng tidligere, er sikkert glad for den ekstra tiden han har fått til rådighet.

Det høres til og med ut som han har brukt den godt. Det er altså mulig å behandle en Idol-vinner omtrent som man ville gjort med hvilken som helst annen ung, talentfull artistspire.

Så langt alt vel, altså.

Sjansespill Men samtidig er «Million Dollar Signs» litt av et sjansespill.

Her setter Universal, Dahl og låtskriver Laila Samuelsen alle pengene på noe som kanskje allerede er å betrakte som et fordums one hit wonder/2011-sound - fenomenet Lana Del Reys årets-hit-smyger «Video Games» og tilsvarende rolige spor fra hennes fjorårsalbum (Del Rey har til og med en låt på «Born To Die»-albumet som heter «Million Dollar Man», så er det nevnt).

Denne tunge inspirasjonen mikses med en viss kløkt med et vers som også låner litt av den sløye, dunkle reggaestemningen i Rihannas «Man Down».

Men slik er det med godt hitmakeri, det er greit å stjele så lenge man stjeler med stil og i den gode smaks tjeneste.

En del av samtida På «Million Dollar Man» er det for så vidt gjort det.

Låten oppleves som å være en naturlig del av en poptidsånd utenfor Idol-bobla (det skjer ikke hver dag), selv om den gjør seg litt sårbar ved å gå så tett på et såvidt lett identifiserbart lydbilde/forbilde.

Jenny Langlos egenrådighet oppi det hele er det vanskelig å anta noe om, men det kan anføres at det høres ut som hun føler seg relativt komfortabel og hjemmekjær i disse saktmodige, trekkfulle og litt tilslørte omgivelsene.

Så får vi se hvor neste gentlemannstyveri vil føre henne. Så lenge Jørn Dahl holder seg unna Adele-knappen på miksebordet sitt, skal nok dette gå bra.

Idol-Jennys låt høres ikke ut som hastverksarbeid