Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Idol med sminke

Musikkekspertene mener syngedama Lene Nystrøms comeback er en katastrofe. Om ikke annet lykkes hun med å gi spiseforstyrrelser et glamorøst ansikt. Det er kanskje en større katastrofe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LENE NYSTRØM VIL IKKE

lenger være Barbie. Nå vil den fordums popstjernen på 29 sammenliknes med dataspillheltinnen Lara Croft. Jeg tviler på om det endrer snittalderen i fanklubben hennes. Unge jenter, fra dem som nettopp har lært å lese til dem som sammenlikner puppe- og rumpestørrelser og ellers studerer kroppene sine med lupe, kan overalt lese om Lene som føler seg mer sexy, mer kvinnelig, tøffere enn noensinne. Hun trener to timer hver eneste dag og skal være tynnere og mer veltrent enn noensinne. Finnes det egentlig noe viktigere i et ungpikeliv?

DET HADDE VÆRT

fint å få vite om millionæren Lene hadde funnet andre ting enn en personlig trener å bruke tid og penger på. Ting som kan inspirere en generasjon jenter som ser opp til henne, til et interessant liv?

Lene sier hun har laget en sang om bulimiperioden sin som heter «Scream», og gir dermed eksbulimikerne et ansikt - et glamorøst et. Kanskje vil den som lytter godt til Lenes plate, kunne trekke sine slutninger. Hennes framstilling sier ingenting om hvorvidt Lene Nystrøm noen gang har hengt over en do med spy i munnvikene og sår på knokene etter å ha stappet hånda i halsen for å få opp det hun kom i skade for å spise en dag hun ikke følte seg fullt så sexy. Hun forteller ingenting om hvordan en spiseforstyrret føler seg etter å ha levd på et minimum av kalorier i ei uke for så å sprekke totalt, eller etter å ha halset rundt i skogen i timevis for å forbrenne dem. En tiårig beundrer av Lene Nystrøm ser bare ei vakker, råsexy jente som på utsida strutter av selvtillit.

DE FÆRRESTE

som lider av spiseforstyrrelser, forteller hva som skjer når de er alene, hvordan hjernen til tider nesten males i stykker av tanken på mat, trening og utseende. Ei heller Lene. Hun sier riktignok at hun må trene to timer hver eneste dag for «å holde ut dette livet - psykisk og fysisk». Bortsett fra i denne vendingen sier ikke Lene så mye om hva som foregår inni hodet hennes. Kanskje fordi den historien ikke er like glamorøs og bra for imaget.

Lene forteller i stedet at hun har et gen som gjør at hun må bli lagt merke til. Ekshibisjonisme kalles dette fenomenet vanligvis.

Og Lene blir lagt merke til: I Lara Croft-positur, i lakk og lær og i miniskjørt.

Vi trenger folk som snakker åpent om spiseforstyrrelsene sine. Vi trenger forbilder som kan fortelle neste generasjon at å stikke fingeren i halsen ikke er en alternativ slankemetode, men gambling med liv og helse. Hvis Lenes musikalske comeback er så katastrofalt som musikkfolket skal ha det til, kunne hun kanskje fjerne sminken og fortelle sine unge tilhengere mer om baksida av medaljen.