Idolsøvnen

AFTENPOSTEN OG DAGSAVISEN 31.4: «Miljøkollaps truer». Det var som å se sitt eget samvittighetsspøkelse tre frem midt på lyse dagen. Jeg kjente alvoret strømme som kaldt blod gjennom årene. Uroen kuliminerte i en sorg på vegne av menneskeheten. Jeg fikk samlet meg og tankene gikk selvsagt til mine kjære barn og alle verdens barn «fremtiden!» Og sa til meg selv: Fatt mot, så lenge det er tenkende mennesker på kloden er det håp. Jeg tror et hvert voksent mennesket ikke trenger å lete lenge før det kjenner hvor skoen trykker i sitt materialistiske univers. Jeg kunne ikke vente til å se engasjementet stå på trykk i alle landets aviser. Dette eksitensielle spørsmålet, som berører oss alle. Som seksbarnsmor og utdannet lærer tenkte jeg på menneskets dannelsesvei - her ligger vårt største håp.

Men hva er var det som lyste mot meg da jeg gikk inn på Rimi, jo Dagbladets super overskrift: «Idol må inn i skolen.» Er det mulig! Det var min første reaksjon. Ikke fordi Dagbladet overrasket med en tåpelig overskrift, men fordi det angikk vår dyrbare fremtid; barna. Selvsagt måtte det være en aprilspøk. Men det fikk jeg dessverre avkreftet gjennom Dagbladet selv.

FOR DET FØRSTE er det skremmende nok at vi oppdragere, og lærestaben for øvrig, oppfordres av barneforsker Tingstad til å ta idol på alvor. Etter min oppfatning er saken snarere den at det er på høy tid å gå i seg selv og fordype seg i barnenaturen og dets iboende krefter. Dette er alvor! Vår verden trenger ikke flere navlebeskuende mennesker på scenen. Dersom skolen skal ta idol på alvor, må man først erkjenne at idol og andre totalt meningsløse programmer, har snart spist seg inn i hele den norske folkesjela - og faktisk er i ferd med å uthule den totalt. Dette er etter min mening tegn på at det ganske land har falt i dyp søvn. Det er kanskje behagelig nok, men kan tenkes at det følger en lite hyggelig oppvåkning.

FOR DEN SOM ønsker å ta barnet og verden på alvor bør innse at idol er passé. Hva verden trenger er bevisste voksne mennesker som kan vekke å se barnas iboende krefter og evner , og gi dem mot til å kjempe i en komplisert verden. Det haster! Men kanskje er det relevant å stille spørsmål ved om den voksne har noe å gi i det hele tatt, bortsett fra å jatte med, eller drive med skremsel, ensidig bearbeidelses pedagogikk og innholdsløse TV programmer. Vi bør være på vakt når såkalt velutdannede menneske kommer med nye tilsynelatende gjennomtenkte ideer. Alle moderne opplyste mennesker er fullstendig klar over at om barna skulle leve av noe de elsker, nemlig godterier, vil det få fatale konsekvenser for både tannhelsa og kroppen. Merkelig nok følger sjelen samme prinsipp, men her er fordervelsesprosessen langt vanskeligere å gjennomskue.