Idrett i endring

De olympiske leker i Nagano kan være symbol på viktige endringer i internasjonal og norsk idrett. Like før århundreskiftet ser vi nye idretter, kulturer og måter å organisere idrett på.

Norges største håp i de olympiske leker i snøbrett - Terje Håkonsen - deltok ikke i OL. «Vår» mannlige sølvvinner, Daniel Franck, lekte med den norske OL-toppen da han representerte Grorud hasjplanteklubb i OL, mens langrennsgutta håvet inn gull i ren Lillehammmer-stil, smilte og oppførte seg olympisk.

Bjørn Dæhlie var i forkant av OL bekymret for utviklingen av langrennsidretten. Etter hans mening var det for tynt i rekkene bak de beste. Etter mange år med jevn økning i medlemsmassen i Norges Skiforbund med en topp i 1986 på nesten 220000 medlemmer, ble nedgangen registrert fra 1987. Frafall blant medlemmer i Norges Skiforbund fra toppåret i 1986 til 1996 var på nesten 40% for aldersgruppa under 17 år. Nedgang i antall lisenser - en nødvendighet for å kunne konkurrere - var på hele 14137 i samme tidsrom (Fasting, 1998). Forbundet mistet flere lisenser disse ti år enn det totale antall lisenser i 1996: 9863.

Norges Snowboard Forbund ble dannet i 1987, som et av verdens første. Samme år ble nedgangsbølgen i Norges Skiforbund registrert for første gang. Uansett hvordan en analyserer årsaker til tilbakegangen i det tradisjonelle skiforbundet, er året 1987 en interessant milepæl. Da hadde allerede mange ungdommer drevet med snøbrett i noen år. Og det blir stadig flere. Nå har forbundet aktivitet i åtte kretser. Det ble solgt 35000 brett i 1997. Forbundet regner med at det er rundt 1500 medlemmer. Av disse har 319 tegnet forsikring i 1997/98, mot 263 i fjor. 25% av disse er jenter. Mest kjent er «halfpipe». Det var her Norge sanket to sølv i siste OL - et for kvinner og et for menn.

Hva er det som tiltrekker ungdom i denne idretten i forhold til langrenn?

«Triks, kjøring og konkurranseformer utvikler seg fremdeles i et høyt tempo. Det bidrar til å skape den spenningen og appellen sporten har, særlig blant unge som ofte søker aktiviteter hvor de selv kan være med og skape noe nytt.» (NSFF Guide 97/98).

Å være med selv og skape en idrett, fremfor å komme til dekket bord, er en viktig forskjell mellom snøbrett og langrenn.

Kulturene i de to idrettene er som dag og natt på flere områder. Snøbrett er surfing på snø. Her leiker jenter og gutter sammen. Ofte er punk-musikk - karakterisert med rask rytme - et element i dette samværet. Etter treningen eller leiken fester mange av disse ungdommene sammen. De iscenesetter seg ofte med en egen klesstil som en motvekt mot kondomantrekket til alpinkjørere.

Langrenn for menn er en av landets såkalte nasjonalidretter med bl.a. røtter i stolte maskuline tradisjoner. Følgende overskrift i datidas sentrale idrettsblad i 1924 kan være et symbol på hvordan norske skiledere oppfattet det norske bidraget i denne idretten: «Vi (Norge) viste verden vinterveien.» I praksis har det betydd motstand mot endring.

Norske skiledere var f.eks. motstandere av de olympiske vinterleker i St. Moritz i 1928. (Chamonix (1924) ble godtatt som de første olympiske vinterleker to år etter at de var arrangert.) Takket være norske skiledere gikk Norge glipp av to gullmedaljer i OL i Tyskland i 1936, fordi utfor og slalåm ble én konkurranse og ikke to. Norgesmesterskap på ski for menn ble innført først i 1938. Kvinner skulle dessuten drive med slalåm/utfor eller stillangrenn for å symbolisere godtatt kvinnelighet. Med dette utgangspunktet var det bare «naturlig» at sentralledelsen var mot kvinnelig deltakelse i langrenn i OL i Oslo i 1952. Takket være internasjonalt press måtte de gi seg.

Selv om dette er historie, sitter disse tradisjonene i forbundet når det gjelder en treghet til å utvikle nye sider ved langrenn. Det var ikke norske trenere/utøvere som fant på skiskøyting. Norske løpere var heller ikke på høyden internasjonalt i denne øvelsen de første årene. Jeg tror at kreative måter å endre langrenn på fortsatt vil komme fra andre land enn Norge, hvis da ikke nedgangsbølgen fortsetter med stadig stigende styrke.

Norges Snowboard Forbund er ikke med i Det internasjonale skiforbundet (FIS) i motsetning til Norges Skiforbund, men i et eget, ISF. Her er forbund fra 43 nasjoner med. FIS kan virke for stivbent for «trendy» idretter. Her er en viktig forskjell mellom FIS og ISF. For å delta i FIS-renn må utøverne melde seg på innen oktober før sesongen. I ISF-konkurranser er tilsvarende frist dagen før. Dersom fristen hadde vært 14 dager før rennet, ville det ifølge en representant fra forbundet ikke blitt deltakere.

Det er dessuten mye som tyder på at flere tradisjonelle idretter som ski, friidrett og gymnastikk og turn mister medlemmer, mens markedet overtar mer og mer uorganisert idrett via f.eks. helsestudioer og trening i aerobics.

Hvordan kan vi forstå disse endringsprosessene? Jeg vil i det følgende rette søkelyset mot enkelte sider ved dette forholdet i idrett med utgangspunkt i den polsk-engelske sosiologen Zygmunt Bauman og den franske antropologen Pierre Bourdieu.

Ifølge Bauman er konsum nøkkelen til å forstå dagens samfunn. På samme måte som hardt arbeid og nøysomhet var en dyd for borgerskapet i de tidligere faser av organisert idrett, er konsum nå blitt en plikt og et symbol på det gode liv. Den kontrollerte kroppen kan passe inn i idealer der lønnsarbeid for menn var grunnlaget for å forstå mannssamfunnet. Strofer fra den gamle norske sangen skrevet av skolemannen J. Nikolaisen passer godt i en slik livsstil: «Mot i brystet, vett i panne, stål i ben og arme... tåle slit og tåle skudd og tåle frost og varme...» I dagens senmoderne samfunn, der forbruk kan forstås som en plikt og en skjult dyd, er jakten på nytelse i ferd med å nå de store høyder. I et slikt system kan konsum symbolisere en lekeplass for individuell frihet. Hver enkelt av oss kan selv velge hva vi vil kjøpe. Riktignok har de færreste av oss råd til de dyreste merkeklærne og reisene, men hva gjør vel det? Vi kan alle drømme om å vinne i tipping. Slik sett kan forførelsen bli et mål og forbruk et middel. Det kapitalistiske system synes derfor ifølge Bauman å være et mer solid prosjekt enn på lenge, ikke gjennom undertrykking, men via individuell frihet til å forbruke. Markedet trenger ikke rigide og undertrykkende sosiale systemer, men kjøpekåte borgere. Flest mulig av oss sosialiseres derfor inn i et kjøpepress, mens varer og livsstil får en symbolfunksjon. Her blir distinksjon og forskjell et kjennemerke (Bourdieu). På 1960-tallet var fremdeles slalåm med på å skape store skillelinjer i samfunnet. Det gjorde også Telemark i begynnelsen av 1980-tallet, fordi det den gang var relativt få som drev med denne aktiviteten. Snøbrett er i dag den mest «trendy» idretten, fordi den fremdeles skiller de forholdsvis få som kan, fra de mange som ikke kan. De første er unge, «kuule» i riktige klær og med den rette musikken. Viktigst av alt: utøverne kan symbolisere jakten på lykke via den hemningsløse og kreative leiken.

Dagens langrenn kan snart få tøff konkurranse med den «kuule snowboard». Innekulturer og leikende utekulturer har overtatt den tradisjonelle søndagsturen til kjernefamiliene og hardkjøret i langrennsløypene. Med snøfattige vintrer og stivbeinte langrennskulturer kan det se ut som om idretten nesten har en hel generasjon mot seg. Er det ikke ytterst få som lar seg forføre til å tro at det gode liv er å slite seg frem kilometer etter kilometer i all slags vær, når en heller kan småflørte i en «halfpipe» mens en lager sine egne kreative sprett? Alt er imidlertid ikke bare harmoni hos snøbrettfolket. Det er et paradoks at snøbrett er et forbund i det hierarkiske NIF. Idretten kan kanskje få problemer i framtida, dersom forbundet blir så stort at snøbrett ikke lenger skiller mellom forholdsvis få innvidde og de mange utafor. Hvor lenge kan de både være for og mot FIS og IOCs gubbevelde?

Dette er bare begynnelsen på endringer i skikulturene inn i det neste århundre.

<B>SNØBRETT</B> er surfing på snø, skriver Gerd von der Lippe. På bildet svever Daniel Franck over både snøen og Stryn.