Idrett og mangfold

2008 er det offisielle mangfoldsåret i Norge. I informasjonsfolderteksten står det at mangfoldsåret skal synliggjøre og styrke det mangfoldet som finnes og stimulere til økt kunnskap og respekt for kulturelt mangfold i institusjoner, media, politikken og i befolkningen som helhet. Midlene for å oppnå dette skisseres i fem underpunkter, hvorav kun en målsetting dreier seg om mer omfattende strukturelle endringer – «langsiktige tiltak for flerkulturell rekruttering, kvalifisering og ledelse».

Ut fra hvilke arrangementer som er listet på mangfoldsårets nettsider, og hvilke organisasjoner som er listet opp som støttespillere, er det film, religion, litteratur, billedkunst, museer, teater og musikk som står i sentrum. Det er oppsiktsvekkende at den største frivillige sektor i Norge, idretten, nesten ikke er representert. Inntrykket fra mangfoldsårets nettsider er derved at man ikke opererer med et utvidet kulturbegrep som omfatter idretten. Dette til tross for at idretten i dag antakelig er den frivillige samfunnsarena der flest mennesker med minoritetsbakgrunn deltar, både i organisert og uorganisert aktivitet. Selv om det påpekes at alle kan melde inn aktuelle mangfoldsprosjekter, er det ikke sikkert at alle har fått like god informasjon på forhånd. Kan noen for eksempel ha tenkt at det er større behov for fokus på mangfold i det tradisjonelle kulturfeltet enn i idretten? At idretten framstår som mangfoldig nok og at det derfor ikke er behov for å jobbe spesifikt mot denne sektoren? Eller kan det være så enkelt som at idretten i stor grad finansieres via tippemidler, og ikke, som mange kulturinstitusjoner via stats-, eller kommunale budsjetter. En tredje mulighet kan være at det er idretten selv som ikke har fått øynene opp og koblet sine prosjekter til mangfoldsåret.

Idretten har lenge profilert seg som en god arena for integrering av ulike minoritetsgrupper i det norske samfunnet. Det er i særlig grad fotball og basketball som har fokusert på antirasisme og på inkludering i forhold til barn og unge med etnisk minoritetsbakgrunn. Toppidrettsutøvere med synlig minoritetsbakgrunn finner vi i langt flere idretter. Mange av dem er opptatt av at de utgjør en motvekt til det de anser som et overveiende problemfokus i den norske innvandrings- og integreringsdebatten. Det at vi har profilerte minoritetsutøvere i en del norske idretter kan tolkes som et tegn på at idrett er en velegnet integreringsarena. En slik tolkning støtter det bildet idrettsbevegelsen selv gir av idrett som en åpen arena fokusert rundt en aktivitet der integrering i følge dem skjer naturlig nedenfra og oppover. Idretten har også institusjonelt forankrede tiltak som «Rødt Kort rasisme» (NISO & Norsk Folkehjelp), «Inkludering for alle» (kurstilbud fra NFF) og «New Page» (prosjekt rettet mot ungdom knyttet til basketball) som alle er synlige i den norske idretts- og medieoffentligheten.

Selv om idretten og mediene har vært flinke til å synliggjøre de utøverne og prosjektene som finnes, er det god grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt inkluderingstanken har medført strukturelle og kulturelle endringer innad i idrettsbevegelsen. Hvor mange ikke-hvite idrettsledere har vi i sentrale posisjoner i NIF, i idrettens ulike særforbund, i fylkesadministrasjoner og i styrer i lokale idrettslag? Kurses ansatte og frivillige i idretten i mangfold og integrering, og skjer dette eventuelt før eller etter problemer oppstår? Hvordan takles rasismeanklager? Og – når en dominerende antakelse er at det største problemet i forhold til inkludering er minoritetsforeldres manglende deltakelse i frivillig arbeid, hvilke faktiske tiltak er iverksatt for å få minoritetsforeldre til å delta? Videre – hvilken taus kunnskap om innvandrere, religion og etnisitet ligger til grunn for oppfatningen av ikke-hvite idrettsutøvere i idretten fra lokalt til nasjonalt nivå?

Mye tyder på at idretts-Norge har et stykke igjen før målsetningen om inkludering av alle forankres i idrettens organisasjoner og lag og bidrar til gjennomgripende endringer i sosial praksis og kultur. I min bok «Flerfarget idrett. Nasjonalitet, migrasjon og minoritet» analyserer jeg hvordan norsk toppidrett møter ikke-hvite utøvere i basketball, friidrett og fotball. Analysen viser at de tre idrettene har ulikt fokus og ulik praksis i forhold til minoriteter. Internasjonale idrettsnettverk, rankingslister, treningsopphold og konkurranser utenlands, samt sportsmigrasjon er alle fenomen som påvirker hvordan det flerkulturelle innrammes i ulike idretter i Norge. Tilnærmingen til nasjonalitet, minoriteter og sportsmigrasjon kan best analyseres ut fra koblingen mellom den bredere norske innvandrings- og integreringsdebatten og sentrale temaer i globale idrettskulturer. Tolkningen av hvite og ikke-hvite idrettskropper i de tre idrettene har med andre ord historiske og globale referanser som inngår i et samspill med norsk idrettskultur, -historie og med den bredere norske innvandrings- og integreringsdebatten.

Hva er så forskjeller og likheter mellom mangfold i teater, film og litteratur og mangfold i idretten? I kunst- og kulturprodukter er det ikke uvanlig at maktforhold mellom minoritet og majoritet, fremmedhet og migrasjon blir tematisert. Kritikk av staten, av rasisme og av nasjonen er lov, og til tider det normale. I idretten er det mindre eksplisitt kritikk av nasjon og stat. Mangfoldet er synlig gjennom utøverne selv, men mindre tematisert. Her er en utbredt oppfatning at politikk og idrett ikke bør blandes, og de kvantitative målene på idrettslig suksess dominerer. Skjønn og ulike oppfatninger om hva som er god idrett, har mindre spillerom enn i kultursektoren der det finnes mange konkurrerende oppfatninger om hva som er godt teater eller god kunst. Det er blant annet av denne grunn rimelig å forvente at strukturelle barrierer og skjulte maktnettverk som kan forhindre minoritetspersoner å nå til topps er sterkere i kulturlivet enn i idretten. Idretten styres av en tap-vinn logikk som i sterkere grad enn i kultursektoren for øvrig forhindrer at glitrende utøvere kan overses – samme hvilken farge, religion og etnisk tilhørighet de måtte ha. Idrett er også nært knyttet til nasjonalisme og synligheten av Norge internasjonalt. Idrettens logikk medfører at de beste bør og må representere Norge internasjonalt. Et aktuelt eksempel er den nye Norgesrekordholderen på 100 meter, Jaysuma N’Dure, som forventes å representere Norge slik verdensstjernen Wilson Kipketer på 1990-tallet representerte Danmark. Så lenge minoritetsutøvere gjør det bra og ikke kritiserer egen idrett eller begår andre bommerter er de, i kraft av at de synliggjør sine nasjoner på idrettsbanen, helter. Selv om idrettsbevegelsen har store utfordringer når det gjelder inkludering på ledelses- og kulturnivå, gjør den direkte målbarheten av idrettsresultater veien til stjernestatus kortere for minoritetsutøvere i idrett enn i kultursektoren forøvrig.