Idrett og spise-forstyrrelser

«Noen utøvere 'velger' en spiseforstyrrelse eller higer etter en diagnose. Dette er utøvere som ikke lenger makter presset, som er lei idretten sin...»

Unge kvinner og menn utsettes i dag for et press i forhold til det å ha en spesiell kroppsform og størrelse. Mange opplever følelsen av å være en presentasjonskropp.

Den ideelle kroppsform er i dag slank og veltrent.

Flere utøvere «kler av seg» for å vise sine kropper. Disse kroppene er ofte svært veldefinerte (lav fettprosent og markert muskelmasse). For de fleste utøvere er dette et resultat av langvarig trening og fornuftig kosthold. Mange søker en slik veltrent kropp, og idrettsutøvere blir ofte idealer for unge kvinner og menn. Forskning indikerer at jo lenger en er fra den kroppsformen/størrelsen en har som ideal, jo større er sannsynligheten for utvikling av en negativ selvfølelse og økt risiko for utvikling av spiseforstyrrelser.

Spiseforstyrrelser har med jevne mellomrom blitt trukket frem i media, og gjerne koplet til idretten, slik at mange oppfatter dette problemområdet som direkte idrettsrelatert. Spiseforstyrrelser er imidlertid et problem i samfunnet som helhet, men synliggjøres spesielt i idretten pga. dens sterke eksponering.

Spiseforstyrrelser ble et tema i norsk idrett tidlig på 80-tallet, da en av våre beste turnjenter døde av anoreksi. Som en konsekvens av den tragiske hendelsen utgav Medisinsk råd i Norges Idrettsforbund en folder som fortalte om anoreksi. Etter hvert sto flere utøvere frem og fortalte sin historie om spiseforstyrrelseshelvetet og idrettens plass i forhold til dette. Spiseforstyrrelser var likevel et lite debattert tema både i samfunnet generelt og i idretten spesielt. På 90-tallet har det imidlertid vært lagt ned et betydelig forskningsarbeid for å kartlegge omfang, årsaksforhold og konsekvenser av spiseforstyrrelser samt effekten av ulike behandlingsstrategier.

Spiseforstyrrede individer i idretten kan kategoriseres i følgende tre grupper: 1. Personer som utvikler en spiseforstyrrelse, og «tilfeldigvis» også deltar i fysisk aktivitet/idrett, 2. Personer som har en spiseforstyrrelse, og som av den grunn søker seg inn i idretten, og 3. Personer som utvikler spiseforstyrrelser fordi forhold i idretten medvirker til det. Når det gjelder kategori 1 og 2, vil årsaksforhold til utviklingen av spiseforstyrrelsen knyttes til kjente psykologiske, biologiske og sosiokulturelle forklaringsmodeller. Mye trening er ofte en del av spiseforstyrrelsen. Disse vil derfor trekkes til miljøer i idretten eller treningssentre hvor de lett kan gjemme seg bort i et miljø der tynnhet, mye trening og ekstreme matvaner dyrkes. Fysisk aktivitet og idrett misbrukes. Hensikten med aktiviteten er hverken helserelatert eller prestasjonsorientert. Målet er kun kaloriforbrenning eller ren straff.

Når det gjelder spiseforstyrrelser i eliteidretten, kategori 3, har vi forskningsbasert kunnskap om forekomst og mulige årsaksforhold. Med midler fra Norges idrettshøgskole (NIH), Norges forskningsråd og Olympiatoppens Kvinneprosjekt har en omfattende undersøkelse av alle eliteidrettsutøvere vist at det er en overhyppighet av spiseforstyrrelser både blant mannlige og kvinnelige eliteidrettsutøvere sett i forhold til aldersmatchede ikke-konkurranseaktive kontrollgrupper. Det er også en overhyppighet av spiseforstyrrelser i idretter der tynnhet, lav vekt/fettprosent eller en bestemt vekt ansees som sentralt i forhold til prestasjon.

Idretten må være med på å ta sin del av skylden for at forholdsvis mange utøvere på høyt idrettslig nivå utvikler spiseforstyrrelser. Flere hevder at jenter og gutter som kommer på et høyt nivå i idretten, har en personlighet som i utgangspunktet gjør dem «disponible» for utvikling av en spiseforstyrrelse dersom forholdene «legges til rette for det». Forskning på kvinnelige eliteidrettsutøvere tyder på at faktorer som tidlig spesialisering, overtrening, skade, hyppige vektvariasjoner, slankepress og ufaglærte trenere er faktorer som medvirker til utvikling av spiseforstyrrelser. Vi som til daglig arbeider med spiseforstyrrede utøvere, hører stadig skrekkhistorier om trenere som har gjort eller sagt ting som utvilsomt har medvirket til at utøveren har utviklet en spiseforstyrrelse. Dette må vi forhindre i fremtiden.

Noen utøvere «velger» en spiseforstyrrelse eller higer etter en diagnose. Dette er utøvere som ikke lenger makter presset, som er lei idretten sin og alt som hører med det å skulle prestere optimalt over år, eller er i en alvorlig konflikt med treneren eller «systemet» rundt dem. Mange av disse klarer ikke å «skuffe» disse viktige andre (foreldre, trenere, ledere og forbund) som i en årrekke har stilt opp for at akkurat hun/han skulle bli best. Noen av disse velger spiseforstyrrelsen eller higer etter en diagnose for å avslutte på en akseptabel måte.

I Dagbladets oppslag 13.8. ble det hevdet at det er trendy med spiseforstyrrelser på Norges idrettshøgskole (NIH) og at studenter higer etter en diagnose. Mange av våre studenter har gjennom barne- og ungdomsår vært langt mer aktive enn befolkningen generelt, og det synes. Noen har også erfaringer fra toppidretten og miljøer hvor tynnhet og utseende har vært sentralt. Enkelte av disse vil bære med seg disse erfaringene på godt og vondt i en studiesammenheng. Internasjonale studier indikerer en overhyppighet av spiseforstyrrede individer på studier der helsefag eller idrett er hovedfokus.

Det er ingen studenter som går på NIH med primærmål å bli bedre i idretten sin, og det er derfor ikke som student ved NIH at noen eventuelt utsettes for slankepress. Også på NIH finnes syke studenter som ser på anoreksi som noe ekstraordinært og ønskelig. Men jeg vil påpeke at dette ikke gjelder studentmassen generelt, men de av studentene som av ulike grunner allerede sliter med en spiseforstyrrelse.

På slutten av 80-tallet ble spiseforstyrrelser et obligatorisk tema i undervisningen av studenter ved Norges idrettshøgskole. Våre studenter tilegner seg god kunnskap som vi antar at idretten og samfunnet generelt vil dra nytte av. Spiseforstyrrelser tas også opp som tema på kurs for leger og fysioterapeuter som utdanner i idrettsmedisin. Det pågår også et arbeide der det skal utarbeides et eget kurs for idrettsmedisinere som skal gi en tilleggskompetanse på spiseforstyrrelser. Hensikten er å gjøre flere av medisinerne kompetente til å ta imot personer/utøvere med spiseproblemer.

Det er mange felt som skal inkluderes på særforbundenes kurs for trenere, men spiseforstyrrelser diskuteres sjelden. Med den kompetanse vi nå har om idrett og spiseforstyrrelser, bør tema knyttet til spiseforstyrrelser være obligatorisk på kurs arrangert av de ulike særforbund.

Daglig er det henvendelser om hjelp til behandling i forbindelse med spiseforstyrrelser. Det er like tøft hver dag å måtte meddele gråtkvalte mødre og fedre at behandlerne ikke er mange nok. Det arrangeres kurs for helsepersonell med interesse for problemområdet slik at flere får kompetanse til å ta imot spiseforstyrrede pasienter, men etterspørselen overgår tilbudet. Idretten har tatt konsekvensene av den dokumentasjon som foreligger når det gjelder forekomst av behandlingstrengende utøvere, og startet et kompetanseteam på Toppidrettsentret i Oslo samt gjennomført pilotforsøk for å teste ut effekten av ulike behandlingsregimer.

I etterkant av den kartleggingsdelen som er utført når det gjelder spiseforstyrrelser i idretten, ønsker nå Norges Idrettsforbund og Norges Olympiske Komité en videreføring av dette arbeidet ved at det igangsettes et omfattende langsiktig forebyggende arbeide. Til nå har en i hovedsak konsentrert forskningen om eliteidretten, men dette forebyggende arbeidet vil ha ringvirkninger helt ned på klubb- og lagsnivå.

I samfunnet generelt er det ikke gjennomført studier der hensikten har vært å forebygge spiseforstyrrelser, mens vi nå i idretten har gjennomført et pilotstudie som danner grunnlag for en optimisme i forhold til det at en på sikt kan bidra til å redusere forekomsten av spiseforstyrrelser i idretten.