Idretten - en hvit flekk på maktkartet

MAKTUTREDNINGENS

hovedbok er nå kommet med tyve kapitler. Den oppsummerer 50 spesialbøker og 76 tematiske rapporter skrevet av omlag 200 forskere. To sentrale utredere, professorene Siri Meyer og Hege Skjeie, ville ikke stå inne for sluttrapporten. Siri Meyer begrunnet sitt syn i en liten bok der hun hevder at flertallets vitenskapssyn, og det dermed forbundnekjønnsperspektiv, var grunnlag for hennes dissens. Kåre Willoch har med sinvanlige sikkerhet supplert maktutredningens beskrivelser og forklaringer (Aftenposten 6.8.03) Men ingen kritikere eller komentatorer har hittil berørt de mangler i maktkartleggingen denne artikkel skal drøfte - nemligidrettens styringskraft i det moderne samfunn.

Ingen av de mange bøkene og rapportene som Maktutredningen har produsert, har titler eller overskrifter hvor ordet idrett eller sport forekommer.

Hovedboken har ikke indeks, så det er vanskelig å finne fram til de steder idretten måtte være omtalt mer indirekte. Betyr dette at idretten ikke er relevant i et maktperspektiv, og at den derfor ikke synliggjøres for dem som er interessert i å vite noe mer om idrettens styringskraft i det norskesamfunn?

De få stedene ordet idrett og sport forekommer, er det som eksempler påhvordan idretten avspeiler eller illustrerer andre temaer som utrederne har

definert som viktige i et maktperspektiv. Det kan dreie seg om lederskap, frivillige organisasjoner og lignende. Ett eksempel er fra kapitlet som heter «Gud, konge og fedreland» med underkapittel «Mediebegivenheten». Derheter det: «Vi vet ikke hvorvidt den nasjonale bølgen rundt Lillehammer-OL hadde konsekvenser for EU-avstemningen samme høst...»

HVA VI IMIDLERTID VET

, er at OL på Lillehammer til overmål demonstrerte hvilken maktfaktor idretten er. Aldri har så mange statlige, kommunale og frivillige organisasjoner blitt tvunget til - eller ønsket - å forholde seg til en begivenhet som skulle bli den dyreste og mest komplekse forestilling i norsk historie. Nye stillinger ble oppretttet i de forskjellige statlige og kommunale administrasjoner, arbeidsoppgaver til de allerede ansatte ble omdefinert eller omprioritert, reguleringsplaner ble tilpasset OL-krav, veianlegg fremskyndet, osv. Ikke bare på Lillehammer, men over det ganske land, skapte fakkelstafetten en kulturell mobilisering av lokalsamfunn som ingen annen begivenhet i Norge har fått til.

I planleggingen av lekene etter at de var tildelt Lillehammer, eksploderte ambisjonsnivået og dermed kostnadene fra ca 2 til 7 milliarder kroner. Denne gigantiske økningen fikk grønt lys fra to ulike regjeringer og bortimotenstemmig støtte fra Stortinget. Det er vanskelig å tenke seg en annen aktivitet enn idretten som ville få aksept for en slik gallopperendebudsjettering.

Internasjonalt kjemper de fleste nasjoner - med konger og statsministre i spissen - for å få rett til å ta ansvar for de olympiske gigantritualer. Bak IOC og de øvrige toppidrettsorganisasjoner står de multinasjonale selskaper som garantister, og TV-selskaper overbyr hverandre for senderettigheter. Den olympiske bevegelse er en av de mektigste internasjonale organisasjoner.

Under FN-s femtiende jubileumssesong ble OL-presidenten invitert til å holde en lang tale og skrøt av bevegelsens fredsbevarende arbeid. Olympismens historie er i stor grad sammenfallende med utviklingen av den moderne kapitalisme.

DE FØRSTE MODERNE

olympiske leker var nært knyttet til de industrielle verdensutstillinger. IOCs diffuse ideologi har kunnet tilpasseseg alle slags moderne politiske ideologier. Hovedslagordet for OL påLillehammer var også en kommersiell metafor; lekene skulle være et ustillingsvindu for norsk kultur og næringsliv. «Statoil» var hovedsponsor og adopterte det olympiske valgsppråk «Raskere, høyere, sterkere» i all sin reklame i denne perioden. Idrettledere på toppen lønnes på nivå med statsministeren, og karrierrestigen i idretten ender ofte på toppen i detprivate næringsliv - og omvendt.

I våre hjemlige medier er det ingen interesse organisasjon som har slikstyringskraft som idretten når det gjelder å fylle et sendeskjema, eller endre det. Bare store katastrofer kan måle seg med idretten når det gjelder innflytelse på sendeskjemaer og stoffordeling i avisene. Sportsavdelingene i alle medier har en solid posisjon, og de fleste arbeider på idrettens premisser. En og annen journalist har i den senere tid etterlyst mer systemkritisk idrettsjournalistikk, men det er lenge mellom hver gang man kan lese noe som fortjener denne betegnelse. I den grad idretten diskuteres er det dens utvekster som doping, skyhøye lønninger og seksifisering av kvinneidretten - det vil si i et moralsk perspektiv. Idrettsforskningen er også i alt vesentlig en integrert del av idrettens maktstruktur.

Mye mer kunne vært nevnt for å underbygge min påstand om at idretten konkurrerer med mediene om rangen som den fjerde eller femte statsmakt.

Derfor undrer det meg at Maktutredningen, under ledelse av Øyvind Østerud som selv står idretten nær, har valgt å utelate den som et tema med selvstendig betydning i maktperspektivet. Dette blir enda merkeligere når man ser titlene på noen av de emner som er funnet verdige til særrapport eller overskrift. Vi finner f.eks. en analyse av kongelige jule- og nyttårstaler i Skandinavia, om abortpolitikkens utfordringer og omtorskeresolusjonen av 1989. «Vanens makt, styringstradisjoner i Arbeiderpartiet» er en egen bok, «Miljøvern uten grenser» er en annen.

MIN FORUNDRING

over dette fravær av idrett i Maktutredningens arbeider var så stor at jeg ringte professor Østerud for å få hans kommentar. Og han var enig i at idretten burde hatt en større plass, De hadde også tenkt seg en særrapport i starten, men det fikk de ikke til - tidspress og ressursmangel ble nevnt som en årsak. Mitt forsøk på å forklare denne nedprioritering er av en annen art. Kanskje forklaringen ligger i at idrettens posisjon i samfunnet er så selvfølgelig at man ikke reflekterer over den i et maktperspektiv? Idretten er trolig endel av det den franske sosiologen Pierre Bourdieu kaller det «doksiske felt», det som ikke er kommet til overflaten i den offentlige debatt, men ansees som naturlig. Jeg vil tro at mange idrettsledere, og de mangeutøvere, har vanskelig for å se at idretten har så stor makt - det er naturlig at de ønsker mer makt i form av penger og andre resurser.

Det er ikke plass til en videre drøfting av idrettens maktgrunnlag i denne kronikken, men ett forhold må vi nevne: De mange mennesker som ser sport på TV - meg selv inkludert - utgjør en sentral maktkilde for IOC og deres partnere i industri og media. Men dette forteller maktutredningen oss ikke mye om.