Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Idrett og politikk

Idretten brukes som vaskemiddel

«Sportsvasking» er blitt et begrep.

VM i DIKTATUR: Friidretts-VM i Qatar starter i dag. Kronikkforfatteren påpeker at idretten snart må forstå at den brukes som brikke i et velregissert politisk spill. Foto: Martin Meissner / AP / NTB Scanpix
VM i DIKTATUR: Friidretts-VM i Qatar starter i dag. Kronikkforfatteren påpeker at idretten snart må forstå at den brukes som brikke i et velregissert politisk spill. Foto: Martin Meissner / AP / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

I dag går startskuddet for friidretts-VM i Qatar. Samme land skal arrangere fotball-VM om tre år. Det betyr altså at idretten enda en gang legger sine største arrangementer til et diktatur. Idretten må snart forstå at den brukes som brikke i et velregissert spill.

GENERALSEKRETÆR: John Peder Egenæs.
GENERALSEKRETÆR: John Peder Egenæs. Vis mer

La oss sette det i kontekst: Da Kina arrangerte OL i Beijing i 2008 brukte landet over 400 milliarder kroner. Det var tre ganger mer enn noe land noensinne hadde brukt på å arrangere olympiske leker. Da Russland skulle arrangere vinter-OL seks år senere, var kostnaden steget til over 500 milliarder. Disse to prislappene er fortsatt helt hinsides det andre land har brukt på tilsvarende arrangementer.

Begge landene har endeløse lister med brudd på menneskerettighetene og har omfattende sosiale problemer, men tar seg likevel råd til de mest prangende idrettsarrangementene verden har sett. Ingen av disse landene hadde brukt slike summer hvis det ikke var for åpenbare politiske gevinster.

For slike mesterskap er ønsket fra øverste politiske hold. Da Russland og Saudi-Arabia møttes til åpningskamp i sist års fotball-VM, dekket tv-kameraene hyppig Vladimir Putin og Mohammad bin Salman, som hygget seg sammen på VIP-tribunen.

For ti år siden kjøpte Sheikh Mansour, medlem av kongefamilien og visestatsminister i De forente arabiske emirater (UAE), Manchester City. I UAE er ytringsfrihet ikke-eksisterende, homofili er forbudt og kritikere av regimet fengsles systematisk. Det statseide selskapet Emirates har kjøpt rettighetene til Arsenals fotballstadion, som har fått samme navn. Både Lionel Messi, Ronaldo, Liverpool og Manchester United er invitert på ulike lukrative besøk til landet, med tilhørende dekning i sosiale medier og presse. Landet som nå arrangerer friidretts-VM, Qatar, betaler i overkant av 400 millioner i året for å ha det statlige flyselskapets logo på Barcelonas drakter. Samme land har kjøpt den franske klubben Paris Saint-Germain og har brukt om lag ti milliarder kroner på spillerkjøp de siste årene.

Er alt dette tilfeldig? Norske idrettstopper hevder som regel at vi må skille idrett og politikk. Det kan de gjerne tenke, men da overser de hvilken kontekst de er en del av. En ting er sikkert: disse regimene skiller ikke disse tingene. Tvert imot - dette er bevisst politikk. Det er ikke for ingenting at det engelske begrepet «Sportswashing» nå kommer med full tyngde. Kjernen av begrepet bygger på enkel merkevareteori. Du tar folks positive følelser, for eksempel de følelsene de har til idrettsstjerner eller fotballklubber, og kobler ditt eget navn til disse følelsene.

Hvorfor? Fordi de autoritære regimene som regel har et sett med problemer. De har et dårlig omdømme, som gir dem for svake relasjoner til vestlige land. Samtidig har flere av dem ganske ensidige og sårbare økonomier, som skaper bekymring for framtida. For eksempel har flere stater i Midtøsten en veldig sterk oljeavhengighet. De vet at de må diversifisere økonomien. Da må de selv investere penger i utlandet, og de må tiltrekke seg investeringer. Mange satser også tungt på turisme.

Så for å skape et mer positivt bilde av landet, er behovet akutt: de må polere sin egen fasade. Da hjelper det godt med idrettsstjerner og fotballklubber som folk elsker. Utfordringen er at et vestlig publikum stadig stiller høyere krav til sosial bevissthet hos eget næringsliv. De ber om høyere standarder, for eksempel på menneskerettigheter.

Qatar er et diktatur som har en lang vei å gå til ytringsfrihet og grunnleggende rettigheter for landets to millioner migrantarbeidere og hele den kvinnelige delen av befolkningen. Da velger de den enkle løsningen: å kjøpe seg PR-tjenester for å polere fasaden, og dekke over den bekmørke baksiden.

En tilsvarende strategi utenfor sportens verden, som regimene i Midtøsten også benytter, er å bruke vestlige «influencere», plassere dem foran et svømmebaseng med dyre drinker, mens folk fengsles og tortureres et annet sted i byen.

Så er det da helt umulig for idretten å være et område fritt for politikk, hvor den fungerer som en positiv form for kulturutveksling mellom land? Jo, og mange former for utveksling er helt fint, spesielt den som skjer mellom mennesker, uten at politiske myndigheter er involvert.

Problemet dukker opp når det er en velregissert strategi, med tydelige politiske motiver, ekstreme pengesummer, kombinert med hindre mot at pressen får adgang til den stygge baksiden av medaljen.

Idretten har allerede kjempeproblemer med omfattende korrupsjon i egne rekker. Det siste som trengs, er at våre utøvere er brikker i en PR-strategi for autoritære regimer.

Tiden er inne for at idretten stiller seg selv noen spørsmål: Kan vi virkelig skille idrett og politikk? Hvordan kan vi unngå å gi legitimitet til dem som bryter menneskerettighetene? Er tiden inne for å utvikle nye krav til dem som skal arrangere våre aller største idrettsarrangementer?

Amnesty tar ikke til orde for boikott, og hovedansvaret ligger hos dem som eier mesterskapene. Dermed er det idrettens mektige internasjonale organer, som FIFA, IOC eller IAAF, som både må utforme og sette ut i livet helt andre regler.

Men idretten må kvitte seg med forestillingen om at den er nøytral. Det er naivt og en dårlig forutsetning for å forstå de problemene en står oppi.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling