HEIA, NORGE:  Erna Solberg heier på norske langsrennsløpere i Sotsji. Det ble ingen heiarop på hjemmebane.Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
HEIA, NORGE: Erna Solberg heier på norske langsrennsløpere i Sotsji. Det ble ingen heiarop på hjemmebane.Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Idretten knuste OL-drømmen

OL-kampanjen har vært en tragedie fra start til mål. Den store taperen er idrettsbevegelsen som ikke forsto folket den er til for.

Kommentar

Motstanden mot at Norge skulle søke OL har vært massiv fra dag en og mot slutten nesten hatefull. Hvordan idretts-Norge klarte å hisse på seg et helt folk, vil være gjenstand for analyser i lang tid fremover. Men hvordan norsk idrett, som skryter av å være en bred grasrotbevegelse, endte som IOC-pampenes forlengete arm i norske medier, er ikke et stort mysterium. Den burde selv vite svaret.

Idrett er følelser og symboler. Selv om vi alle vet at det også er en kynisk milliardindustri, må vi ha illusjonen av lek, moro og ærlig kappestrid. Den sprakk for alltid i Sotsji. Det er kanskje ikke riktig å legge skylda på en mann, den kan fordeles broderlig, men da Gerhard Heiberg tok IOCs parti mot sørgende norske langrennsjenter og dertil kalte det norske folk for arrogant, var i praksis løpet kjørt.

Sotsji var alt norsk idrett ikke handler om. Nordmenn fikk en flau smak i munnen av korrupsjon, privilegier og propaganda, ispedd en dødelig kombinasjon av homohat og aggressiv nasjonalisme.
Den olympiske idé har ikke vært fjernere siden 1936.

All verdens hjemlige idrettsstjerner kunne ikke snu det bildet. Norsk idrett har nok et oppriktig ønske om å endre IOC, men tross at vi er en stormakt i vinter-OL, klarte ingen å overbevise nordmenn om at det var mulig, eller viljen sterk nok. IOC-pampenes latterlige 7000 siders kravliste var bare dråpen som fikk Høyre-folk til å snu. Idretts-Norge har selv bidratt til å fylle begeret med en relativt hjelpeløs kampanje, hvor budskapet til slutt var; bare vent, dere kommer til å more dere i 2022. Det blir fest og hornmusikk.

Selvsagt ville vi det, som vi gjorde i 1994. Men det var ikke folks bekymring. Problemet var at ja-sidens strategi var usammenhengende. Det var pisk og gulrot om hverandre. Når Oslo-politikere truet med at milliarder til byutvikling aldri ville komme uten OL, som jo dessverre er sant, provoserte de ikke bare Oslo-borgere, men ikke minst resten av landet. Nordlendinger var allerede eitrende forbanna, fordi de følte seg snytt for Tromsø-OL.

Billig-OL, ja takk, sa folk, men det måtte innrømmes at det mer var snakk om relativtbillig-OL. Og så var det trusselen om at hvis ikke Oslo tok OL, ville det bare være korrupte og despotiske regimer som overtok hele businessen. Trusler skaper ingen entusiasme. Og så var det de jålete pampene som forlangte at kongen skulle invitere dem på coctailparty med gratis bar.

Vet de ikke at Harald bruker en slitt boblejakke fra Albertville-OL, og at faren hans tok trikken? Erna Solberg trekker kanskje et lettelsens sukk. Å støtte et OL mot Frp?s vilje, uten å vite hvor Ap landet, ville være politisk risikosport. Ap slapp unna med skrekken. Taperne er idrettsbevegelsen og byrådet i Oslo, som helt på tampen forsikret at kommunen ville ta en enda større del av regninga. 300 millioner har gått med allerede.

Men når OL i 2022 arrangeres i Kazakhstan, da er vi med. Det blir moro.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.