Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Idrett og boikott

Idretten skal ikke ekskludere

Når Håndballforbundet boikotter en arena fordi eieren er knyttet til et trossamfunn med holdninger man misliker, blir idretten trang og ekskluderende.

ET USUNT TREKK: Det ser ut til å være en økende trend at vi ikke på noen måte skal opptre i sammenhenger med personer og organisasjoner vi er sterkt uenige med, skriver innsenderen og sikter til at flere håndballag vil trekke seg fra en turnering som skal foregå i en hall eid av Brunstadstiftelsen. Foto av Norges EM-lag etter seieren mot Portugal tirsdag: Vidar Ruud / NTB scanpix
ET USUNT TREKK: Det ser ut til å være en økende trend at vi ikke på noen måte skal opptre i sammenhenger med personer og organisasjoner vi er sterkt uenige med, skriver innsenderen og sikter til at flere håndballag vil trekke seg fra en turnering som skal foregå i en hall eid av Brunstadstiftelsen. Foto av Norges EM-lag etter seieren mot Portugal tirsdag: Vidar Ruud / NTB scanpix Vis mer
Meninger

Hvis forbundet tror de hjelper homofile ved dette, har de fullstendig feil fokus. En slik markering bryter med det inkluderende elementet som er noe av det viktige og fine med idretten.

Det var med stor forundring jeg forrige uke leste om håndballagene som nå vil trekke seg fra Region Sør Cup. Begrunnelsen er at turneringen skal foregå i Oslofjord Convention Center som eies Brunstadstiftelsen. Dette er en selvstendig stiftelse men er knyttet til Brunstad Christian Church, tidligere kjent som Smiths venner.

Idrettsbevegelsen, der de frivillige og lokalt baserte idrettslagene heldigvis fortsatt utgjør kjernen, er kanskje vår viktigste inkluderingsarena. Hver eneste dag møtes barn og unge med ulik bakgrunn til lek og spill på lokale arenaer over hele landet.

At styret i Håndballforbundet har gitt etter for slike utspill, må i beste fall skyldes hastverksarbeid og manglende refleksjon over hva idretten er og skal være.

Når Håndballforbundet ønsker å boikotte en arena på grunn av et trossamfunns samlivsetikk, må man spørre hva slags signal man ønsker å sende. Hvis norsk håndball ikke kan spille en kamp på grunn av den som eier hallen, hvordan i all verden skal man da kunne akseptere at unge jenter eller gutter på eget lag står for liknende syn? Hvilke signaler vil forbundet sende til egne spillere? Hvordan oppfattes dette av jenter og gutter fra muslimske trossamfunn og kristne konservative menigheter?

Håndballforbundets president, Kåre Geir Lio, uttaler til Vårt Land at dette ikke er å anse som en boikott. Det må han nesten forklare. Realiteten er den samme.

Jeg oppfatter at Håndballforbundet i utgangspunktet har et prisverdig ønske om å markere at homofile spillere er velkomne i håndballmiljøet.

Som fotballtrener gjennom mange år har jeg sett hvor viktig barne- og ungdomsidretten er for å bygge fellesskap og for holdningsdannelse. Signaler sendes og eksempler settes på hver eneste trening, hvert spillermøte og hver kamp. Hvordan ledere selv opptrer, hvordan vi håndterer konflikter og hvilke standarder vi setter for ordbruk og oppførsel avgjør om vi lykkes.

Spillerne er vare for hvordan vi håndterer forskjeller i prestasjoner, fordeler spilletid, kapteinsbind, ris og ros og ikke minst vår oppmerksomhet. I dette ligger også vår mulighet, som trenere og ledere, til å sende signaler og formidle at alle er like velkomne, uavhengig av seksuell orientering, religion, etnisk bakgrunn og prestasjonsnivå.

Nylig har flere medier også fortalt om de mange barn og unge som slutter med langrenn, sannsynligvis på grunn av prestasjonsjag og høye kostnader.

Hvem som eier parketten en enkelt turnering spilles på er, for å si det forsiktig, en marginal problemstilling i denne sammenheng. Når man da i tillegg oppnår å gjøre håndballen til en splittende kamparena så har man gjort inkluderingen en bjørnetjeneste.

Det ser ut til å være en økende trend at vi ikke på noen måte skal opptre i sammenhenger med personer og organisasjoner vi er sterkt uenige med. I Kristiansand har studenter protestert mot at Universitetet leier lokaler hos pinsemenigheten. I fjor opplevde vi også det utrolige at en rekke nominerte ville trekke seg som kandidater til Plans jentepris, fordi Kari Jaquesson også var nominert, i en åpen nominasjonsprosess hvor alle kan foreslå kandidater.

Tendensen til slike hysteriske markeringer er et usunt trekk som vi bør utfordre. Vi må både stå opp for våre synspunkter og tåle å møte hverandre, diskutere og samtale.

Selv har jeg liten innsikt i hva Brunstad Christian Church står for både på dette feltet og på andre områder. Men vi bør innse at å boikotte arenaer og å trekke lag fra turneringer er et blindspor. Andre håndballag kan være opptatt av helt andre saker de vil markere. Hva blir det neste?

Hvis norsk håndball legger lista for boikott så lavt som dette, hvordan skal vi da opptre internasjonalt?

Skal Norge delta i VM 2021 i Egypt? Kan norske klubber møte lag fra land hvor myndighetene står bak grove menneskerettighetsbrudd? Skulle vi latt være å ta OL-gullet i Beijing? Bør ungarnsproffene våre reise hjem når vi vet hvordan situasjonen er der for homofile? Kan landslaget spille turnering i Tyrkia når de nå gradvis svekker rettssikkerhet og demokrati?

FORBUD: Å vise mye hud eller vise fram tatoveringer, er ikke populært i Doha. Jakob Ingebrigtsen (18) må tre varsomhet de kommende ti dagene. Programledere: Kristoffer Løkås og Øyvind Godø. Reportere: Ludvig Holmberg og Philipp Gadd (Expressen) Vis mer

Det virkelig fantastiske med idretten er at det bringer hele verden sammen til spill og glede på tvers av etnisitet, politikk og religion. Det har aldri vært viktigere.

Engelske fotballklubber reiser til Kina for å spille kamper og vinne supportere. I dagens splittede og polariserte verden har det større betydning enn vi aner at små gutter i Kina går med Manchester United-drakt. La oss holde fast ved at idretten skal binde oss sammen, på tvers av politikk, tro og kultur.

At idretten er en slik inkluderende møteplass er også en av de store kvalitetene ved våre lokalsamfunn. Det bør vi ta vare på.