Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Idrettens vanstyre

TIRSDAG BESTEMTE Norges Idrettsforbund (NIF) og Norges Olympiske komité seg for å anmelde det gamle styret i NIF til idrettens domsutvalg. Det skjer etter at et granskningsutvalg har påpekt at det tidligere idrettsstyret (1999 - 2003) og den tidligere generalsekretæren klart har brutt NIFs lov. Granskningsutvalget ble oppnevnt, dagen før det ekstraordinære Idrettstinget i Sandefjord 16. april 2004, av det utgående Idrettsstyret. Utvalget har bestått av prof. dr. juris Geir Woxholth (leder) og de to statsautoriserte revisorer Morten Drake og Anita Roarsen, og avga sin rapport 20. desember 2004 (86 sider). Utgangspunktet for granskningen var rapporten til det ekstraordinære tinget der NIFs kontrollkomite slår fast at regnskapet for 2003 viser et underskudd på ca. 35 mill. kroner og en negativ egenkapital på ca. 45 mill. kroner. «Situasjonen er svært alvorlig og NIF er i prinsippet insolvent», skrev kontrollkomiteen, og fulgte opp med en konstatering av at videre drift kun er mulig ved at staten opprettholdt sine årlige overføringer fra overskuddet av Norsk Tipping AS\' virksomhet. Disse overføringene (spillemidler) har over en lengre periode utgjort 80-90 % av NIFs budsjettgrunnlag.

NIF-LEDELSENS manglende evne til å holde orden på egen økonomi, tvinger staten tettere inn i driften av idrettens sentralledd. Økonomireglement og Riksrevisjon gir ikke Kultur- og kirkedepartementet mulighet til å la være å «legge seg opp i» NIFs indre anliggender. Etter årvisse, rituelle markeringer av å representere en selvstendig, fri og demokratisk idrettsbevegelse, på armlengdes avstand fra staten, fører vanstyret i NIF til at staten må inn som garantist og tilsynsfører. I sannhet litt av et paradoks!

Det er forståelig at det utgående Idrettsstyret ønsket å møte det ekstraordinære Idrettstinget med et oppnevnt granskningsutvalg med fastlagt mandat. Et slikt initiativ ville gi inntrykk av vilje til å avdekke feilgrep og unnlatelsessynder, og - ikke minst - kunne gi avlastning for krav om redegjørelse under selv tingforhandlingene. Vedtaket ville fungere som trykkventil! Styret kunne unngå å måtte svare for seg i Tinget.

DET MÅ ANSES diskutabelt at det utgående styret oppnevnte granskningsutvalget og ga det mandat. Dette styret hadde neppe Tingets tillit til å gjennomføre en slik beslutning. Så vel fungerende president som fungerende generalsekretær - samt 3-4 styremedlemmer - hadde hatt sentrale posisjoner gjennom hele den periode som skulle undergis granskning, og var følgelig utvilsomt å anse som inhabile (jf. NIFs lov § 2-7). Som granskningsutvalget påpeker (s. 8), innebar Idrettsstyrets presiseringer i mandatet at flere helt sentrale problemområder ikke ble trukket inn under utvalgets arbeid. Dette gjelder saksforhold omtalt som «momsrefusjonen», «IT-kostnadene» og «flytting til og leieforhold ved Ullevål Stadion». Det er neppe tvil om at disse kostnadsdrivende og politisk vanskelige sakene medvirket til jaget etter ekstraordinære inntekter, samtidig som behovet for å unngå åpne og demokratiske prosesser ble akutt. Den offentlige fasaden måtte for enhver pris holdes intakt, av hensyn til NIFs politiske stormkurtise av opposisjonen i Stortinget. For å få Ap, SV og Sp til å støtte FrPs forslag fra 2001 om endring av 1992-loven om fordelingen overskuddet fra Norsk Tipping AS, var det maktpåliggende å unngå at det ble kjent, selv for styrets medlemmer, at egenkapitalen var tapt allerede i 2001 og at «økonomiforvaltningen så tidlig som i 2001 var ute av kontroll» (rapporten, s. 5). Det kunne ha blitt betydelig vanskeligere for styremedlemmer med høy Ap-profil (én stortingsrepresentant og to ordførere) å lobbe overfor partikolleger i Stortinget om de hadde kjent til situasjonen i «eget hus». Moralske anfektelser hører selvsagt ikke med i reelle maktspill, men det er allikevel tenkelig at enkelte av aktørene ikke hadde hatt like lett for å argumentere for lovendring og ytterligere ca. 450 mill. kroner til idrettsformål fra spilleinntektene om den interne status hadde vært kjent for Idrettsstyret.

MED BAKGRUNN i mandatet går granskningsutvalget primært inn på tre saksforhold: 1) Etableringen av sponsorselskapet OnTarget, og de driftskreditter og garantier som ble gitt dette selskapet. 2) Avtalen mellom NIF og NRK om såkalte sponsorplakater, og 3) avtalen mellom NIF, Norges Tennisforbund og OnTarget. Utvalget gir en klar og god redegjørelse for disse saksområdene (s. 57-84), som i sluttfasen utvilsomt førte til NIFs økonomiske og politiske sammenbrudd. Et fellestrekk ved generalsekretærens, presidentens og styrets måte å forholde seg på, var å sette NIFs lov ut av spill i disse sakene. Sakene ble i steden dominert av en agerende generalsekretær, en passiv president og et Idrettsstyre uten interesse for eller vilje til å utøve sitt ansvar (jf. NIFs lov § 4-1).

Det vanlige mønster i perioden 2001-2004 er at generalsekretæren forhandler og inngår avtaler med betydelige økonomiske konsekvenser for NIF, uten å ha fullmakt fra styret. Styret blir heller ikke i etterhånd forelagt avtalene, til godkjenning eller endring. De økonomiske forpliktelsene blir holdt skjult for styret og omverdenen ved at de ikke blir regnskapsført det år de blir inngått. Etter et år eller to kommer konsekvensene til syne i regnskapet som effektive forpliktelser for NIF. Ved årsskiftet 2003-4 er byrden så tung og så synlig at generalsekretæren trer til side, presidenten rømmer ut og avgrunnen trer fram for offentligheten. Tilbake sitter et Idrettsstyre og en administrasjon som toer sine hender og bedyrer sin uvitenhet og uskyld. Det ekstraordinære Idrettstinget 16. - 17. april 2004 åpner med at visepresidenten (siden 1999) hevder at ingen av de gjenværende ante noe før februar 2004!

DET ER TRIST at et styre lar seg manøvrere så totalt ut av den posisjon det har etter NIFs lov (§ 4-1-3). Samtidig er det utrolig at en president svikter sitt kollegium (styret), og aktivt skjermer generalsekretæren mot lovpålagt ryddighet, åpenhet og demokrati. Det er i denne sammenheng nødvendig å peke på at Idrettsstyret, som inkluderer presidenten, etter NIFs lov (§ 4-4, pkt. i og l) er pålagt «å føre kontroll med organisasjonsleddenes økonomi» og å «påse at lover og bestemmelser overholdes». Av granskningsrapporten kan en lese at styremedlemmet Steinar Arvesen er den eneste som går fri straffeskyld (etter NIFs lov), fordi han ved gjentatte anledninger fikk protokollert innvendinger og prøvde å få saker fram for styret. Når ingen av de øvrige styremedlemmer ønsket eller våget å bistå en kollega gjennom fire års styrefellesskap, er det grunn til å bli mistrøstig. Maken til konsentrat av feighet og uforstand får en håpe ikke lar seg konstruere en gang til i ett NIF-styre.

Granskningsutvalget har i samtaler med styremedlemmer og ansatte møtt de subjektive unnskyldningene: «Forsto ikke»; «ble ikke forelagt fullstendig informasjon»; «hadde ikke innsikt i økonomi» mv. (s. 47-48). Til slike forsøk på å komme unna har utvalget følgende kommentar: «Utvalget minner (...) om at det ikke er rettslig grunnlag for å påberope seg at en ikke har hatt kompetanse som styremedlem, for eksempel når det gjelder økonomi. Har man manglende kvalifikasjoner, har man plikt til å takke nei til vervet som medlem av NIFs styre» (s. 47).

Det er viktig at det tidligere idrettsstyrets og den tidligere generalsekretærens brudd på NIFs lov nå anmeldes. Et generelt amnesti ville ytterligere undergrave respekten for NIFs lover, og befeste troen på at likegyldighet og egenrådighet lønner seg, ikke bare i idretten.