Idrettstinget i utkanten av begivenhetene?

FREDAG 16. APRIL

åpnet det ekstraordinære idrettstinget i Sandefjord. I løpet av ett døgn skal 75 representanter fra 55 særforbund og et tilsvarende antall representanter fra 19 idrettskretser (fylkesinndelt) forsøke å komme til klarhet over hvorfor økonomien gikk i stå i et tilnærmet offentlig fullfinansiert sentralledd av idrettsorganisasjonen. I tillegg til å trekke lærdom av denne innsikt, skal tinget prøve å peke ut mål for det nye idrettsstyrets arbeid. Å gjenvinne moralsk og politisk autoritet innad i organisasjonen, og utad mot offentligheten, er et hovedanliggende både for idrettstinget og det nye idrettsstyret.

Spørsmålet er imidlertid om det er mulig for 150 representanter, med høyst ulik bakgrunn, innsikt og innbyrdes kjennskap og avhengighet, supplert med et dukknakket, utgående rest-styre, å tilføre norsk idrett kraft og retning i løpet et avkortet helgeopphold i Sandefjord. Et mer provoserende spørsmål er om toneangivende krefter i forsamlingen helt ut er interessert i at sentralapparatet kommer sterkt tilbake som ledende kraft i organisasjonen. En skal være lite kjent med det politiske klima innenfor NIF-koalisjonen om en ikke er klar over spenningene mellom visse særforbunds selvstendighetslinje og sentralleddets innordningskrav. Et svekket sentral-NIF er ikke av alle betraktet som et belastende forhold for egen suksess.

Det grunnleggende spørsmål er om en 85-årig institusjon fortsatt er i stand til å inneha rollen som NIF-organisasjonens «høyeste myndighet», slik NIF-loven forlanger, i en idrettsverden uten grenser og begrensende amatørskap. Med ordinære idrettsting over to dager hver fjerde år er det god grunn til å tvile på at kravet om «høyeste myndighet» kan holdes i hevd i et dynamisk idrettsliv innvevd i uoversiktlige nettverk og mønstre. Hvordan kan en gruppe idrettspolitiske amatører gjennom en todagers samling hvert fjerde år forholde seg på måter som sikrer NIF myndighet og innflytelse? Når realitetene er at selv en politisk trenet forsamling med langt lengre møtetid kun ville ha begrenset innflytelse pga. fenomenets internasjonale forankring og flertydige forbindelser, synes troen på idrettstingets myndighet å være forankret i formaltenkning og farlig idealisering av kraften i institusjonalisert demokrati.

FORESTILLINGEN

om idrettstingets berettigelse som «NIFs høyeste myndighet», kan av respekt eller opportunisme dyrkes inntil oppløsningstendensene trer klart fram. Problemstillingen er overmoden, og bør gi grunnlag for diskusjon og analyse, uansett følelse av ubehag og uro. Avmakt bør ikke demonstreres for lenge, og i alle tilfelle ikke innhylles i demokratiretorikk, om en ønsker å opprettholde en viss innflytelse over felles interesser og forpliktelser.