IDRETTSTOPPER: Idrettspresident Tom Tvedt skal, i likhet med Dagbladets kommentator, ikke ha vært så begeistret for «protestgruppa» som kaller seg «Ni eldre menn». Men kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) ville gjerne høre hva de hadde å melde. Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix
IDRETTSTOPPER: Idrettspresident Tom Tvedt skal, i likhet med Dagbladets kommentator, ikke ha vært så begeistret for «protestgruppa» som kaller seg «Ni eldre menn». Men kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) ville gjerne høre hva de hadde å melde. Foto: Vidar Ruud / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Norsk idrett

Idrettstoppenes lydige vaktbikkje

Dagbladets Esten O. Sæther er en kunstner med ord, men strever mer med korrekte tall og fakta.

Meninger

I sin kommentarartikkel i Dagbladet 8. desember raljerer sportskommentator Esten O. Sæther med undertegnede og vår idrettspolitiske ressursgruppe «ni eldre menn». Han kritiserer samtidig kulturminister Linda Hofstad Helleland for at gruppen etter sigende er blitt «invitert inn til kulturministeren» for å fremme våre synspunkter på styringen av norsk idrett.

 «ELDRE MANN»: Tidligere toppidrettssjef Bjørge Stensbøl.
 «ELDRE MANN»: Tidligere toppidrettssjef Bjørge Stensbøl. Vis mer

Dessverre er Sæther betydelig flinkere i omgangen med ord enn med fakta. Regnemester Sæther evner nemlig å lese NIFs tall på idrettsregistreringen på en interessant måte.

Idrettsregistreringen i NIF forteller nemlig at summen av utøvere i de fire idrettene Sæther nevner i alderen 13–19 år (friidrett, håndball, fotball og ski) er tilnærmet lik i 2015 som den var i 2005. Med den store befolkningsøkningen vi har hatt i samme periode er reduksjonen i realiteten svært stor. I sin kommentar fikk Sæther dette til å bli en økning på opptil 100 prosent!

I sin kommentarartikkel utroper Sæther meg som leder for «ni gamle menn», og gjør et artig poeng ut av vårt såkalte «eldreopprør» innen idretten. Mitt påståtte lederskap for gruppen var fram til nå helt ukjent for oss ni. Og nå er vi ikke «ni eldre menn» lenger – Sæthers nye benevnelse er «gamle menn». Vi er dessuten både «gretne» og «grinete». Vi morer oss kostelig over å ha blitt oppgradert, og selv føler jeg meg beæret over at selveste Sæther gir meg en slik tillit som sjef over størrelser som blant andre Nils Arne Eggen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sæther kommer også med andre påstander det ikke er dekning for, nemlig at det var kulturministeren som inviterte denne rullatorgjengen til et møte. Vi har aldri mottatt en slik invitasjon. Vi inviterte oss selv, og ble møtt med lydhørhet og en åpen dør. Slik seg hør og bør i et idrettsdemokrati.

Bruk av et PR-byrå, som Sæther skriver, er også helt ukjent for oss. Vi er imidlertid vel kjent med Sæthers årelange rolle som mikrofonstativ og lydig vaktbikkje for ledelsen i NIF. Tidvis, og spesielt det siste året, har det vært en nærmest oppsiktsvekkende nøyaktig korrelasjon mellom Sæthers argumenter og retorikken som utvalgte NIF-topper bruker når de forsøker å desavuere forsøk på konstruktive synspunkter i idrettsdebatten

Selv om håret grånes eller faller av, følger vi godt med, og vi brenner fortsatt for norsk idrett. Vi reagerer på at klubbene – idrettens viktigste organisasjonsledd og der hvor aktiviteten foregår – har mistet anslagsvis 1,8 milliarder i årlige inntekter i den siste ti-årsperioden.

Dette har klubbene måttet ta igjen i form av økte treningsavgifter – som igjen har ført til at frafallet blant ungdom øker. Så mange som 1/3 velger bort idretten på grunn av økonomi.

Vi gamlisene har foreslått konkrete tiltak for jenteidretten, hvilket jeg mener vi er berettiget til – selv om vi er eldre menn. Vi har også påpekt et fenomen som delvis er en konsekvens av den trangere økonomien: Familiebedriftene. Det er vanskelig å nå fram til toppidretten i dag hvis du ikke har en ressurssterk far, mor eller bestefar. Det betyr at mange ikke får muligheten. I den grad dette er riktig, er det vel lurt å drøfte det, og spørre om vi kan gjøre noe med det, for eksempel ved å styrke økonomien i klubbene, slik vi har gjort? En pappa har ringt oss og fortalt at han betaler over 35000 kroner i året for at sønnen skal få spille fotball i en bedre klubb i Oslo-regionen. Er det en slik idrett vi vil ha?

Vi har også tatt til orde for at det offentlige selv skal betale anlegg det offentlige i all hovedsak bruker – og dermed ikke tildeles tippemidler. De frigjorte midlene har vi foreslått brukt til å engasjere utdannede trenere til ungdommen, samt til en offensiv kvinnesatsing, hvor det blant annet gis en betydelig sum penger til de tre beste lagene i fotball- og håndballserien.

Vi har videre foreslått at tingvedtaket fra Idrettstinget i 2007, om åpenhet, snart blir gjennomført, dog med nødvendige justeringer som gjør det praktisk og økonomisk for idretten å følge det opp.

Er ikke det vedtaket snart greit å få gjennomført da – snart ti år etter at Tinget vedtok det?

Diskusjonen om åpenhet åpner selvsagt for subjektive opplevelser. Vi opplever – og har påpekt – at norsk idrett har gått i feil retning her, og vi kan delvis argumentere for det. Åpenhet sitter i hodet på mottakeren, ikke avsenderen. Vi kan fortsatt ikke forstå hvorfor det ikke skal være tilnærmet full åpenhet i norsk idrett.

Så har vi også dristet oss til å foreslå at i toppidretten gjennomføres de tiltak som Tvedt-rapporten tok opp. Rapporten kom for godt over tre år siden, men svært mange av de viktigste påleggene er aldri blitt gjennomført.

Litt skryt tar jeg til meg. Sæther skriver at jeg ledet norsk toppidrett på en god måte. Han forsøker så å overbevise oss om at vi er riktig gode i norsk toppidrett. Her vil jeg vise til forfatter og forsker Jim Collins – veldig mange i norsk idrett har lest hans bøker. Collins hevder at «godt nok», som Sæther mener norsk toppidrett driver, er den største hemskoen for utvikling, for å bli fremragende.

Vi ni eldre menn har simpelthen krabbet ned fra hornet på veggen og kommet med noen forslag. Jeg tør påstå at vi var og er i godt humør. Kommentatoren selv, derimot, er som vanlig indignert når idrettsmoralens pekefinger treffer tastaturet. Han vil ha oss kneblet fra debatten, fordi dagens tilstand i norsk er «god nok».

Nå har vi valgt å oppløse oss som gruppe fordi vi har oppnådd målet vi satte oss – å få startet en åpen debatt om norsk idrett – som endog har nådd Stortinget. Men Sæther kan være sikker på at vi fortsatt vil engasjere oss – enkeltvis. Den tingvedtatte målsettingen er at Norge skal være blant de 25 beste nasjonene på sommeridrettene.

I Rio ble vi nummer 74. Er det «godt nok»?