Idyll i Katthult

Det meste er velkjent i «Emil og Ida i Lønneberget», som gjerne kunne beholdt Lindgrens stemme.

FILM: Er det nødvendig å hyre inn norske stemmer når svenskene lager en ny helaftens (54 minutters) tegnefilm om Emil i Lønneberget? Jeg sier «nødvendig», for det naturlige er jo å gi filmer beregnet på de aller minste en kledelig norsk språkdrakt. Men samtidig er det et stort tap å ikke høre Astrid Lindgrens fortellerstemme, særlig siden regissør Per Åhlin har valgt å bruke Lindgrens stemme fra den gang hun leste inn bøkene sine på bånd. Vi som var små i gamle dager, vokste opp med Lindgren og Allan Edwall på NRK. Det var slik vi lærte svensk.

Nye historier
Nok om det. Per Ahlin (f. 1931) er en pioner i svensk animasjon og blant mye annet ansvarlig for klassikeren «Karl-Bertil Jonssons jul». Han har valgt å ta for seg tre historier fra Lønneberget, to av dem ikke filmatisert før nå. Likevel er det meste velkjent, selvsagt. Foretaksomme Emil vil bare godt, men ganske ofte ender det i jammer og leven og Emil må beinfly til snekkerboden for ikke å få juling av far (mye tyder på at faren ville blitt tiltalt for overgrep i dag).

Selve animasjonen er enkel, men fargeklar og svært tro mot Björn Bergs tegninger.

Mange påfunn
Gårdslivet er idyllisk på Katthult, sett fra Emils synsvinkel. Mor, far, gårdsgutten Alfred og tjenestejenta Lina holder på med sitt. Emil lokker penger av prestens kone, kjøper tjue vært klissete fluefangere og installerer ei rottefelle som forårsaker mye blod og smerte.

Lillesøster Ida får også en del plass. Hun utforsker verden sammen med Emil, men en av historiene handler om hvor trist hun synes det er at Emil får sitte i snekkerboden og lage trefigurer. Hun lurer på hvordan hun kan lage «spell» (et gammelt ord for fantestrek som må låte utenlandsk for de minste) og havne i boden, men livskloke Emil forteller henne at han aldri planlegger fantestreker. Det er først etterpå, når man ser resultatet, at de kan kalles fantestreker.