RØMMER: Orsolya Tóth spiller den prostituerte Zarin i «Kvinner uten menn».
RØMMER: Orsolya Tóth spiller den prostituerte Zarin i «Kvinner uten menn».Vis mer

Idyll og mareritt

Shirin Neshats «Kvinner uten menn» er poetisk og slående vakker, mot en bakgrunn av knust håp.

||| FILM: «Kvinner uten menn» foregår i 1953, året da Vesten skjøt seg selv i foten i Iran. Mange mener Midtøsten ville vært mye mindre av et vepsebol i dag hvis den demokratisk valgte statsministeren Mohammed Mossadegh hadde fått fortsette. Men han ville nasjonalisere oljeforekomstene, noe som fikk britene til å be CIA om hjelp til å orkestrere et statskupp og gi makten til den inkompetente Shah Pahlavi.

Shirin Neshat (f. 1957) vokste opp i Teherans øvre middelklasse, men tok sin utdannelse i USA og er i dag et av kunstverdenens store navn. Har du sett hender og føtter dekket av persisk kalligrafi, stammer de trolig fra Neshats videoer eller fotoutstillinger.  

Fire kvinneskjebner
«Kvinner uten menn» er hennes første spillefilm og handler fortsatt om kvinner i islamske samfunn, men forteller i tillegg en historie. Det vil si, den forteller fire historier, om fire kvinner i ulike livssituasjoner, en middelaldrende generalfrue, Fakhri, som mistrives i ekteskapet og tre unge kvinner.  

For enkelhets skyld kan vi gi filmen merkelappen «magisk realisme»: spillestilen er ikke realistisk, stemningen er drømmende og det skjer uforklarlige ting. Den politisk aktive Munis begår tidlig selvmord, men vekkes opp fra de døde av sin religiøst pliktoppfyllende venninne, Faeseh, som er forelsket i broren til Munis. Vi følger også den prostituerte Zarin og de ender alle opp i en hage på landet som Fakhri har kjøpt for å komme unna sin mann. Munis er samtidig med i opposisjonen etter statskuppet (selv om hun er død).  

Konseptuelt og poetisk
Neshat har, ikke overraskende, laget en slående vakker film. Fargebruk og komposisjon er utsøkt. Den er også melankolsk og gjør i blant vondt, som når Zarin rømmer fra bordellet og vasker seg selv til blods foran sjokkerte kvinner og barn i et offentlig bad.  

Samtidig er filmen dramaturgisk noe stillestående. Spørsmålet er om dette skyldes den «ferske» regissørens manglende evner som forteller, eller min utålmodighet i møte med en fortellermåte som i stor grad benytter seg av metaforer og allegorier. Hun sier selv til The Guardian at hun har valgt å ikke følge «patterns or models within cinema, but following the conceptual art and poetic traditions of Iran». Spørsmålet er om det ene utelukker det andre.

«Kvinner uten menn»

4 1 6
Regi:

Shirin Neshat og Shoja Azari

Orginaltittel:

«Zanan-e bedun-e mardan»

Se alle anmeldelser