Iffit, politi og hets

DISKRIMINERING: Forfatter av læreboken «Ledelse i politiet», Åse Thomassen, ønsker å sette på plass en av Norges viktige stemmer, Iffit Z. Qureshi, med et forløsende «er innvandrerungdom tjent med at politihets blir legitimt?»Som lærebokforfatter for polititjenestemenn kan Thomassen ha en viktig rolle. Men Thomassen avfeier publikum med banal og konfliktorientert polemikk. Et profesjonelt svar fra Thomassen kunne innebære at man takket for orienteringer om hvordan mange opplever seg forskjellsbehandlet av politiet. Så burde man vise til hva som gjøres for å komme publikum i møte, f.eks. i læreboksammenheng. Thomassens tone bekrefter Qureshis virkelighetsbeskrivelse. Jeg har ellers selv bl.a. hatt gleden av å bli behandlet som «den dårlige kledde innvandrer med dyr bil». Som prosjektleder i vår Fylkeskommune ble jeg på vei hjem fra et formelt møte vinket til side i en ordinær kontroll. Polititjenestekvinnen klatret nærmest inn i bilen - en enkel men ny Kia - med den skeptiske kommentaren «ja, dette var jo en fin bil ....». «Jeg har lånt den av damen i butikken», forklarte jeg. «Å-å-å, ja!» smilte politikvinnen og slappet av.

IKKE LENGE etter ble den uhyre norsk-utseende mannen som er mitt barns far stoppet med en bil som absolutt burde hatt en liten hvilepause. Men denne antatt gode nordmann trengte ei forklare; min manns blikk var stålblått, hans arbeidsklær ... vel, «dårlig kledd » blir en hedersbetegnelse. Den stålblå ble imidlertid straks sendt videre med et klapp på skulderen; oss gutta i mellom ...Lensmannen i grenda vår heter Per. Per nyter respekt, blant annet for å ha tatt «taternes» livssituasjon på alvor, lenge før dette ble allment moderne. Per, slik vår lensmann fortolker han, er ingen myk mann som snubler fordi han skal fylle roller ilagt av omgivelsene. Per er klassisk maskulin og sikkert også en klassisk klippe i politiet.

FORSKJELLSBEHANDLINGEN beskrevet ovenfor er en blant så mange opplevelser at jeg alene har et tilnærmet empirisk grunnlag for å bekrefte Qureshis beskrivelser. De gjenkjennes på langt nær bare av utsatt «innvandrerungdom». Dette vet en Per, samt både sentrale krefter i politiet og tunge politikere fra høyre til venstre. Thomassens polemikk er spinkel og etterstilt. Ved inngangen til Ibsen-årets virkelige verden, kan det synes som om Per er helten og kunne hatt mye å lære Åse om hvordan man behandler et publikum som faller utenfor. Mens mor Åse, i Åse Thomassens skikkelse, ikke fyller noen myndig rolle, verken på vegne av seg selv, eller spillet hun deltar i.