Ifølge The Rolling Stones -Stones tegner og forteller

Både skitt og kanel om Stones\' historie.

BOK: Den er stor, den er rød, og den handler om The Rolling Stones. Boka, som kom ut i England for tre år siden, er i hovedsak historien om bandet fram til 2003, fortalt av medlemmene sjøl til et knippe intervjuere.

Intervjuene er gjort under «Forty Licks»-turneen, og er gjengitt i direkte tale. Biografien synes offisiell, med de svakheter det måtte medføre, og Charlie Watts er oppført som konsulent.

Intervjuer

Størstedelen av boka er intervjuer med Mick Jagger, Keith Richards, Charlie Watts og Ron Wood, og går fortløpende, med direkte tale hele veien. Historien om bandet kommer for så vidt greit nok fram, men kunne vært gjort mer interessant.

Nå er det mulig at en turné, og kanskje spesielt en Rolling Stones-turné, ikke er det ideelle utgangspunkt for intervjuer som skal bli til ei svær bok. Lange monologer, servert i blokker uten altfor mange avsnitt gjør at det kan bli litt ensformig å lese i lengden. Øynene har lett for å skli ut for å studere den eminente billedmaterialet som foreligger. At Stones-medlemmene kan være glimrende intervjuobjekter vet man fra før, det finnes eksempler nok i magasiner som Rolling Stone og ZigZag.

Bill Wyman?

Bedre blir det ikke av at man fort forstår at kanskje intervjuerne/redaktørene ikke har all verdens peil på verken Stones eller musikkproduksjon. La gå at tittelen «Paint it, black» er skrevet uten komma hele veien, det er en evig feil, men når Keith Richard kommer med setninger som «... dessuten fylte tamburinen som Charlie hadde på basstromma, ut perkusjonen», da hadde det vært på litt plass med litt mer utfyllende forklaringer. Ingen av de setningsbetydningene jeg kan tenke meg, stemmer med virkeligheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bill Wyman er sterkt neglisjert her, enda han spilte bass i The Rolling Stones i nesten tretti år. Han er sjelden nevnt, og er ikke med på mange fotografiene. Blant annet er det to ellers flotte fotografier av besetningen med Mick Taylor (s. 128 og s.140) hvor det er pinlig at Wyman ikke er med, fordi alle de andre er der. Ikke nok med det, bakerst i boka er det en hvem-er-hvem oversikt over Stones-universet, der så godt som alle oppført, men Wyman er droppet. Kan dette skyldes at han har skrevet flere bøker om Stones allerede? Eller har det andre, mer «naturlige» årsaker?

UTHOLDENDE: The Rolling Stones gir seg ikke uten videre. I morgen ruller de ut på veien igjen. Foto: AP
UTHOLDENDE: The Rolling Stones gir seg ikke uten videre. I morgen ruller de ut på veien igjen. Foto: AP Vis mer

Fine artikler

I den engelske utgaven av boka fant man i dette kapitlet også noen linjer om Dick Taylor, Stones\', første bassist og seinere gitarist i The Pretty Things. Men han er forsvunnet ut av oversikten på veien fra England til Norge. Hvorfor det?

Det finnes nok å glede seg over også. Et dusin artikler skrevet av folk som i perioder har hatt en del med Stones å gjøre trekker godt opp. Ahmet Ertegun fra Atlantic Records, Marshall Chess fra Rolling Stones Records, produsent Don Was og kulturpersonligheter som Carl Hiasen, Tim Rice med flere.

Disse er plassert med jevne mellomrom gjennom hele boka, og de liver opp. Mye av dette stoffet er særs interessant, som når deres første manager Georgio Gomelskys forteller om de tidlige dagene på Crawdaddy Club, som når J. Geils Band-vokalist Peter Wolf fikk føle Charlie Watts som det mest voldelige medlemmet av Stones på den harde måten, og ikke minst tanker om så mangt fra produsenten Don Was.

Oversikter

En kronologisk oversikt over bandet historie er plassert bakerst boka, her er det lagt vel så mye vekt på den amerikanske delen av historien som den britiske. Og den gamle myten om at «Out of our heads» var deres første stereoalbum blir gjentatt. Er det ingen som har hørt på det albumet, som til tross for at det står stereo på omslaget, bare inneholder monoversjonene med varierende grader av romklang?

Boka inneholder en albumdiskografi. Grei nok den, bortsett fra at siden det finnes to forskjellige versjoner av «Rewind (1971-1984)», burde det også foreligge forskjellige kommentarblokker.

Boka er rikt illustrert, med knallbra fotografier både i farger og svart-hvitt. Personlig favoritt er et bilde fra sesjonen til omslaget på «Between the Buttons»-albumet vinteren 1966-67 tatt av Gered Mankowitz, der ansiktene delvis ligger gjemt i en tåkedis. Muligens representativt for hvordan det så ut inni hodene til Mick, Keith og Brian på den tida; fargerikt og tåkete!

  • Flere bokanmeldelser
  • Les Dagbladet.no/litteratur


    Hver torsdag sender Dagbladet ut nyhetsbrevet Kulturavisa, hver mandag kommer Litteraturavisa. Nyhetsbrevene inneholder nyheter fra inn- og utland, og er helt gratis. Meld deg på:
    litteraturavisa kulturavisa
    Navn:
    E-post: