Anmeldelse: Iggy Pop - «Free»

Iggy Pop på feil planet

Lettere «forvirret» album fra ekspunker Pop.

NUMMER 18: Iggy Pop lanserer sitt 18. soloalbum i dag, en sprikende utgivelse med både sanger og resitasjon, rock, ambient og jazz. Foto: Harmony Korine
NUMMER 18: Iggy Pop lanserer sitt 18. soloalbum i dag, en sprikende utgivelse med både sanger og resitasjon, rock, ambient og jazz. Foto: Harmony KorineVis mer

ALBUM: Da det Josh Homme-produserte albumet «Post Pop Depression» ble gitt ut i 2016, uttalte Iggy Pop at det kunne være hans siste. Det ble det ikke, for her er et album med det betimelige navnet «Free». For - James Newell Osterberg har aldri vært friere musikalsk enn her.

«Free»

Iggy Pop

3 1 6

Rock / spoken word / jazz

2019
Plateselskap:

Caroline International

«Sprikende fra Iggy.»
Se alle anmeldelser

Albumet er alt annet enn det du kan tenke deg. Det likner ikke på noe av det Iggy har gjort før, og i hvert fall ikke på hans gamle band the Stooges.

Ambisiøst

«Free» kan virke som et ambisiøst album som det dessuten tar litt tid å like og forstå, men er det egentlig bare «rasket sammen»? Det er ikke engang sikkert at du liker det om du er svoren Stooges-fan og/eller fan av unge Iggy. For hva har han «rotet seg borti» her?

Jazz-trompet

72-åringen kan vel strengt tatt gjøre akkurat som han vil, noe «Free» er et godt eksempel på. Kjøper vi det, eller skal vi stille noen krav? Han har sagt om albumet at han lar andre artister snakke for seg her, men at han har lånt bort stemmen sin.

Og - han gjør det ikke lett for seg sjøl når han for eksempel åpner med en tittellåt på snaut to minutter som er en slags lydkulisse med synth og en jazztrompet (Leron Thomas) som et sentralt element - og en Iggy som messer «I wanna be free». Gitaristen som kaller seg Noveller (den unge produsenten Sarah Lipstate) er en annen, viktig bidragsyter. Hun leker seg med gitaren, blant annet med bruk av bue. De to har også vært sterkt delaktig i låtskrivingen.

Bowie-inspirert

Loves Missing» er av den «nyere Iggy-skolen», sterkt inspirert av David Bowie (som Iggys forrige album) og med hint av Joy Division / New Order. Påfølgende «Sonali» minner (av alle ting) om Morrissey, også stemmemessig

Spoken word

«Free» er en miks av kontemplativ rock, spoken word og jazzinspirert musikk. Dermed får vi også en raring - og morsomhet - av en låt som bassdrevne «James Bond», der tekstlinja «She wants to be your James Bond» gjentas igjen og igjen, før den dras over i et mer «normalt» spor halvveis. Den siste halvparten er best.

Det er ikke godt å vite hva som ligger bak den rå og vulgære «Dirty Sanches», der Iggy synger ut, kanskje mot dagens seksualnormer og kanskje også mot menns maktbegjær: «You desensitised sluts / always playing with your butts / The things you do for the camera / This online porn is making me mad» (...) Just because I like big tits / doesn't mean I like big dicks / Rich man, make it stop / We don’t all want the cock».

Diktlesning

«Glow In The Dark» er dynket i jazz, særlig grunnet trompeten til Leron Thomas, men vogger fram og tilbake uten å gå noe sted og er det minst interessante sporet musikalsk. En dempet «Page», med en sårbar Iggy, er derimot et «slags» høydepunkt på dette albumet, sjøl om vokalen framstår noe affektert.

På mange måter har dette albumet et mektig uttrykk, men samtidig tar han det litt ned med diktlesning mot slutten. Iggy resiterer tekst over synthmusikk, gitar og trompet på de tre siste låtene, Lou Reeds «We are The People», skrevet i 1970, etterfulgt av «Not Go Gentle Into That Good Night» av poeten Dylan Thomas og «The Dawn». Det er gode navn og tekster, lest med innlevelse og med god og stemningsfull lydsetting, men diktlesning er slett ikke det jeg forventer - eller ønsker - fra denne mannen. Det er heller ikke spor jeg regner med å hente fram igjen.

Iggy Pop skal ha for at han utfordrer, men denne gangen treffer han ikke helt. Kan vi håpe på ny inspirasjon - før det er gått tre år som nå?